Dette er en oversettelse av   "They Walked with Jesus"

her del 1 med kap. 1-2

De fulgte Jesus

Av Dolores Cannon

 link til:

DEL 2: kap.3->

Link til boken JESUS OG ESSERNE på norsk  - her del 1 i word

 lyden på no-dk til den over er her 

Andre spesielle åndelige bøker

 Bøker om døden og livet  etter livet/mellomlivet

  hovedsiden

 

 

 

 

 


 

 

 

en time i lyd (eng.) på bok om regr.der det spores forb.til 'cosmic visitors' i pre-kristen tid (pakket/zippa fil) om bl a kunneskapen til den kommende impuls ca år 100 f.kr.

Dolores Cannon er regresjonsterapeut. Hun bor og arbeider i Ozark-fjellene i Arkansas, USA. I sitt arbeid kommer hun fra tid til annen over historiske personer og hendelser gjennom sine klienter. I De fulgte Jesus forteller hun hvordan to av hennes klienter i et tidligere liv møtte Jesus mens han virket i Palestina.

 Innholdet er gripende og gir en merkbar følelse av Jesu tilstedeværelse  og  påvirkning. I tillegg til levende beretninger om hans virke, reiser, helbredel­ser og personlige samtaler. Dette er stoff du ikke finner i Bibelen.

 Boken beskriver hendelser i templet i Jerusalem, besøk i private hjem og leprakolonier, politiske intriger som førte til korsfestelsen, og de personlige forfølgelsene til dem som møtte ham.

 Dette er følelses- og innsiktsfulle innsidebetraktninger direkte fra Jesu tid, som gir en følelse av hvordan ting virkelig var.

 ”De fulgte Jesus”  bygger på de rikholdige opplysningene i bestselgeren ”Jesus og esseerne”. Begge bøkene gir en dyptgående følelse av den kjærlighets- kraften Jesus brakte med seg. Du behøver ikke å være en kristen for å oppfatte og bifalle bildet av en levende, oppofrende mann som arbeidet for oppvåkning og forandring i urolige tider.

 Dolores fjernminneforskning tøyer en ny dimensjon til vår forståelse av viktige historiske personer og hendelser, som denne. Virkelighetspreget i disse opplysningene er forbløffende.

 

(Opprinnelig utgitt av):

ALPHA STAR BASE (eksisterer ikke lenger)

Wdm. Thranes gt. 59, 0173 Oslo

 Bokutg. ble trykt hos NYPRO (ved Jan Nystad, Ottestad.)

De fulgte Jesus; To kvinners møte med Jesus i et tidligere liv

 av  DOLORES CANNON

Oppr.fra-94 - Oversatt av Solveig J. Hansen

 Utsolgt for MANGE år siden

 ALPHA STAR BASE (forlag som utga noen slike bøker på 90tallet).

  nett-tilpasset her av RUNE ØVERBY, sommeren 2012


 

KAPITTEL 1                                       (lydlink om man vil ha det opplest på en slags dansk)

 

Møter med Jesus - forhistorien

 Mitt arbeid som hypnoterapeut, med reinkarnasjon og tidligere-liv-terapi som spesialfelt, har ført meg inn i mange underlige situasjoner og langs mystiske veier. Det har gjort det mulig for meg å gløtte inn i skjulte hjørner av det underbevisste, der det ukjente ligger innhyllet i tidens tåke. Jeg har oppdaget at hele menneskehetens historie er nedtegnet i sinnet til menneskene som lever i dag, og hvis disse minnene fikk være i fred, ville de fortsette å ligge der, slumrende og uoppdaget.

Likevel har omstendigheter som er skapt av vår travle, moderne verden, ført til at minnene kommer frem, ofte ubemerket fordi de virker inn på det nåværende livet på uforklarlige måter. Nå når tidligere liv-terapi blir brukt som et verktøy til å løse problemer, kommer flere av minnene frem i lyset enn noen gang før. Kanskje for første gang har mennesker tillatt seg selv å erkjenne at den kroppen de lever i, og minnene fra det nåværende livet ikke utgjør hele mennesket. De er mye mer enn det de ser i speilet og det de bevisst husker. Det finnes bunnløse dybder som bare så vidt er begynt å bli utforsket.

Etter at jeg startet mitt arbeid i 1979, har jeg funnet ut at vi alle tilsynelatende har minner om mange tidligere liv slumrende i vår bevissthet. Så lenge vi kan fungere tilfredsstillende i vår normale våkne tilstand, er det ikke viktig å utforske minnene. Jeg tror at det aller viktigste livet er det vi lever nå, og det er hensikten med vårt nåværende liv i verden. Vi må bestrebe oss på å leve dette livet på best mulig måte.

Mange hevder at hvis reinkarnasjon er et faktum og de har levd talløse andre liv, hvorfor husker de dem ikke? Det underbevisste kan sammenlignes med en maskin, en båndopptaker, en høyavansert datamaskin. I vårt daglige liv blir vi uopphørlig bombardert med millioner av små, verdslige informasjonsbiter, syns-, lukte-, lyd- og sanseinntrykk. Hvis all denne informasjonen fikk tilgang til det bevisste sinnet, ville vi ikke kunne fungere - vi ville bli totalt overveldet. Dermed fungerer det underbevisste som et filter og en vokter. Det lar oss fokusere på den informasjonen vi trenger for å kunne leve og fungere i samfunnet.

Det er likevel viktig å huske på at alle de andre dataene som er samlet, fremdeles er der inne i datamaskinens minnebanker. De kan aldri gå tapt, men er lagret av en underbevissthet av sparetypen. Hvem vet hvorfor? De er der og kan utnyttes. Hvis en person ble regredert til sitt fødselsdagsselskap på 12-årsdagen i dette livet, ville han kunne huske og faktisk gjenoppleve hele hendelsen. Han ville vite navnet på alle barna som var der, og hvis han ble spurt, ville han også kunne beskrive maten, presangene, møblene og veggtapetet i detalj. Dette er noen av de verdslige informasjonsbitene som er lagret sammen med minnet om fødselsdagsselskapet. Det finnes et fullstendig film- og båndbibliotek i sinnet som kan gjenskape hendelsen i minste detalj. Hver eneste dag og hendelse i vårt liv er registrert på samme måte og kan om nødvendig hentes frem.

Hvis alt i vårt nåværende liv er tilgjengelig for det underbevisste, da er også alle våre tidligere liv tilgjengelig der. Jeg liker å sammen­ligne det med et gigantisk bibliotek med videobånd. Vi ber det underbevisste om å hente frem det aktuelle tidligere livet på videobånd og sette det inn i minnemaskinen. Hvis vi kan forestille oss den enorme størrelsen på en slik minnebank, forstår vi hvorfor det ville være uklokt - det ville faktisk være skadelig - om vi var bevisst minnene i vår daglige våkne tilstand. Vi ville bli overveldet. Det ville være ytterst vanskelig å fungere, hvis andre hendelser og tidligere karmiske forbindelser stadig skulle velle frem til vårt nåværende liv.

Det underbevisste er derfor selektivt når det lar oss fokusere på det som er viktigst for vår nåværende situasjon og våre nåværende omgivelser. Av og til oppstår det problemer da tidligere liv påvirker det nåværende livet. Spesielle hendelser kan ofte virke som utløsere som bringer minner fra et tidligere liv i fokus. Det er dette som er hensikten med tidligere liv-terapi, å finne oppsatte mønstre eller bearbeide uforløst karma som kommer frem i lyset og griper inn (ofte på en negativ måte) i dagliglivet.

Mange av dem jeg og andre tidligere-liv terapeuter har arbeidet med, har fått profesjonell hjelp (fysisk og mentalt) i flere år uten at de har funnet de svarene de trengte. Forstyrrende forhold til andre, som det ikke finnes forklaringer på i dette livet, kan ofte spores tilbake til spente og traumatiske hendelser i andre liv. Mange fobier og allergier har sitt utspring i andre liv. I et tilfelle ble for eksempel avsky mot støv og hunder sporet tilbake til et liv i fattigdom da klienten, som levde i ørkenen, måtte slåss mot hunder for å beskytte den skrinne matbeholdningen. Opprinnelsen til psykiske lidelser som utholder og motstår tradisjonell behandling, kan ofte finnes i andre liv. En klients langvarige nakkesmerter ble sporet tilbake til to voldsomme dødstilfeller, ett forårsaket av giljotinen og ett av en indianers tomahawk som gravde seg inn i nakken. En ung høyskolestudent kunne ikke fullføre undervisningen fordi han fikk voldsomme smerter i underlivet i stressituasjoner. Dette ble sporet tilbake til flere liv der døden medførte trauma i den delen av kroppen. Han var blant annet blitt drept med sverd, kjørt over av en vogn og skutt. Tvangsforspisning og overdreven vektøkning kan ofte komme av dvelende minner om en sultedød eller at man forårsaket at en annen sultet. Det sistnevnte skapte et behov for innfrielse av karmisk gjeld.

En kvinne som ønsket seg barn, men som opplevde mange aborter, oppdaget at hun i et tidligere liv hadde dødd mens hun nedkom. Siden det underbevisste ikke kjenner begrepet tid, tror det at det utfører en beskyttelsesoppgave ved å ikke la noe skje på nytt. Måten å gjøre det på i tilfellet med kvinnen som aborterte, var å forhindre flere svangerskap. I slike tilfeller omfatter terapi direkte arbeid med det underbevisste, der man overbeviser det om at kroppen som opplevde de fysiske problemene, ikke lenger finnes og at den nåværende kroppen er fullstendig frisk. Straks det innser forskjellen og at det ikke medfører noen risiko for den nåværende personligheten, løses problemene raskt.

Noen ganger kan svaret bli funnet i ett tidligere liv. Andre ganger er årsaken mer kompleks fordi det er skapt et mønster ved at noe er blitt gjentatt i mange liv. Det er viktig å understreke at tidligere liv­terapi, i likhet med all annen terapi, ikke er en magisk kur mot alt. Når løsningene er funnet, må den nåværende personligheten likevel bruke dem som verktøy og innarbeide opplysningene i det nåværende livet. Når personen bruker kunnskapene og arbeider med dem, kan resultatet være både overraskende og tilfredsstillende.

I løpet av de årene jeg har arbeidet med hundrevis av klienter om et utall emner, har jeg noen ganger hatt interessante tilfeller som krevde nærmere undersøkelser. Men de fleste tilfellene omhandlet liv som kanskje vilje ha blitt betraktet som verdslige og kjedelige. Det ville ha virket som om ingenting av interesse skjedde i dem. Men det er nettopp de tilfellene som gir regresjon til tidligere liv berettigelse. Hvis vi en gang i fremtiden blir regredert til dette livet, vil vi sannsynligvis gjenoppleve kjedelige og vanlige hendelser fordi det er slik livet er. De færreste av oss er viktige nok eller gjør noe som er sensasjonelt nok til å få navnet vårt i avisen eller i nyhetene på fjernsynet. Det finnes langt flere vanlige mennesker i verden enn berømte.

Selv om jeg kanskje betrakter en regresjon som hendelsesløs, er det viktigste at det hjelper klienten med å finne det han søker etter. Mange ganger trodde jeg at personen ville være skuffet etter en sesjon. Jeg ble overrasket da han fortalte at minnet var av ytterste viktighet for ham og at det forklarte noe han alltid hadde ønsket å kjenne til. Jeg er altså ikke den som skal bedømme hvilke minner som er viktige og nyttige som et terapeutisk verktøy. Slike talløse, verdslige regresjoner er normen, og de ville aldri ha blitt skrevet om med mindre det gjaldt en opptegnelse av forskjellige liv eller et sammendrag av historien slik den ble fortalt av mange som hadde levd i den samme tidsperioden.

Mine bøker er blitt til på bakgrunn av noen få tilfeller da jeg var heldig nok til å arbeide med klienter som levde i en viktig periode av historien, eller var knyttet til en viktig person. Jeg har enda ikke funnet en Napoleon eller en Kleopatra, og jeg forventer det heller ikke. Sannsynligheten er større for å finne et liv der en klient var knyttet til Napoleon eller Kleopatra. I et slikt tilfelle ville du måtte fokusere på klientens minner om den berømte personen, og du ville kanskje ikke få noen mer personlige detaljer enn det. Selv om personen levde da en viktig historisk begivenhet fant sted, ville han bare fortelle det han personlig visste. En bonde ville for eksempel ikke være fortrolig med detaljene som kongen i landet kjente til, og omvendt. Historien ville alltid bli fortalt ut fra deres unike synspunkt. Alt annet ville umiddelbart bli ansett for fantasi.

Da jeg skrev Jesus og esseerne, trodde jeg at jeg aldri noensinne ville møte en annen klient som hadde kjennskap til så personlige detaljer om Kristi liv. Den boken var historien slik den ble fortalt av en av Jesu esseerlærere i Qumran. Det skjedde da jeg regrederte en ung pike til den tidsperioden og gjorde den overraskende oppdagelsen. Piken hadde ikke engang fullført videregående skole, og det gjorde de jødiske historiske og teologiske dataene enda viktigere, fordi hun ikke kunne hente opplysningene fra sin egen utdannelse. Men det tilfellet var en anledning som byr seg en gang i løpet av en livstid. Det var derfor jeg brukte så mye tid på å få frem så mange detaljer som mulig. Tanken på noensinne å møte en annen klient som hadde levd i samme tidsperiode og som også hadde vært knyttet til Jesus, var fjern.

Jeg har regredert klienter til den tiden og det området, men de fortalte om vanlige liv som en romersk soldat, en person som levde i Jerusalem eller en som solgte varer på markedet. De nevnte ikke Kristus, selv om de antakelig levde like i nærheten av ham. Det gir mine oppdagelser berettigelse fordi det viser at mennesker ikke er tilbøyelige til å skape et ønske om å ha vært knyttet til Jesus. Da de fikk muligheten, fortalte de likevel sin egen unike historie. Det finnes sannsynligvis mange i verden som levde sammen med Jesus og som bærer minnene om det i det underbevisste. Men hva er sjansene for å møte flere av dem i mitt arbeid med regressiv hypnose? Jeg ville si at sjansene var svært små. Jeg forventet i hvert fall ikke at det skulle skje igjen etter opplevelsen med Katie og skrivingen av den boken i 1985.

Jeg arbeidet med en kvinne som var så overbevist om at hun hadde levd på den tiden at hun forsøkte å dikte opp et minne under hypnose. Jeg tror ikke at hun forsøkte å være bedragersk eller at hun hadde skjulte hensikter. Hun trodde bare sterkt at hun hadde vært Elisabet, Døperen Johannes mor, og ingen skulle overbevise henne om noe annet. Hun ønsket en regresjon for å bevise dette overfor seg selv og sin tvilende familie. Jeg gikk med på å utføre en regresjon til tidligere liv med henne. Men jeg følte meg ikke vel og overvåket derfor klienten mer observant og grundig enn ellers. Så snart hun var kommet inn i transen, begynte hun å beskrive Det hellige land og sin forbindelse med Johannes og Jesus. Hun ble svært følelsesfull da hun fortalte om arrestasjonen av Johannes og om hans forestående død. Det var mange ting som straks avslørte at dette var fantasi. Da jeg begynte å stille undersøkende spørsmål, kunne hun ikke svare på dem. Hun holdt seg strengt til den bibelske versjonen og avvek ikke fra den på noen måte. Hun kunne med andre ord ikke svare på noen spørsmål som ikke var knyttet til det som sto i Bibelen.

Et annet holdepunkt var kroppsspråket hennes. I en normal transe ligger klienten nesten ubevegelig, mens pusten og tonefallet endres og REM (Rapid Eye Movement) øker. Dette er tegn som hypnotisøren legger merke til og overvåker for å fastsette dybden på transen og også for å legge merke til eventuelle tegn til trauma. Denne kvinnen lå ikke stille. Kroppen hennes viste sinnsbevegelse. Hun knuget hendene sammen hele tiden, åndedrettet var uregelmessig og øyebevegelsene var ikke riktige. Hele atferden vitnet om uro. Etter en halv time med dette, der jeg hele tiden brukte teknikker for å få henne til å gå dypere, gjorde hun plutselig det jeg kaller å “hoppe bukk”. Hun hoppet fra den hendelsen hun beskrev, til en hendelse som var forbundet med et annet liv. Denne gangen var hun en italiensk prest i en liten og fattig kirke. Kroppen hennes slappet av og en normal og verdslig regresjon fulgte. Hun fortalte historien om en mislykket prest som var svært ulykkelig over det livet skjebnen hadde tildelt ham. Jeg slappet også av fordi jeg visste at vi igjen var på trygg grunn. Det var tydelig hva som hadde skjedd. Hennes underbevissthet forsøkte å oppfylle hennes ønske og dikte opp et liv sammen med Johannes og Jesus, men da transen ble dypere, kunne den ikke lenger holde fast ved forestillingen og en normal regresjon fulgte.

En annen ting skjedde i løpet av sesjonen, som bare har skjedd svært sjelden. I løpet av den fiktive regresjonen følte jeg at det strømmet ekstremt mye energier ut fra kroppen hennes. Når det skjer, føles det som varme og det er som om noe trekker og griper fatt i kroppen min. Det er ytterst ubehagelig og kan avbryte min overvåking og konsentrasjon om spørsmålene. Hvis det er mulig, flytter jeg meg ofte fra klienten (et par meter er ofte nok) til følelsen har avtatt. Mens kvinnens forstyrrende energier fløt, la jeg merke til at båndopptakeren hadde stoppet. Mens jeg fortsatte å stille henne spørsmål, forsøkte jeg samtidig å ta meg av denne mekaniske nødvendigheten. Da jeg åpnet den, så jeg at båndet hadde satt seg fast og var surret rundt hodet. Jeg dro ut en lang remse av ødelagt, snodd bånd. Så satte jeg inn et nytt bånd og fortsatte sesjonen. Da hun kom inn i den normale regresjonen som den italienske presten, fungerte båndopptakeren uten problemer. Som nevnt har dette skjedd svært sjelden og vanligvis i tilfeller der klienten viste stor anspenthet og uro Kunne dette energifeltet, som jeg faktisk følte, på noen måte ha påvirket båndopptakeren? Jeg har også hatt tilfeller da noe ekstremt statisk eller støy slettet stemmene fra båndet. Jeg tror det viser at det foregår mer i løpet av en regresjon til tidligere liv enn vi tror. Det synes å være usynlige energier til stede som strømmer ut fra de involverte personene og som faktisk kan påvirke maskinen, særlig noe så følsomt som en båndopptaker.

Da kvinnen våknet fra transen, var hun fullstendig oppslukt av det (antatte) minnet om livet med Jesus. Hun mente at det var bevis og aviste det andre livet som prest. Hun ble nesten forstyrret da jeg fortalte henne at opptaket av den delen var ødelagt. Foruten det snodde båndet, hadde hjulene satt seg fast og båndet kunne ikke engang spoles på nytt. Hun bønnfalt meg om å reparere båndet på en eller annen måte fordi hun måtte ha det. Det var det viktigste i hennes liv. Det var et annet holdepunkt for at minnet ikke var virkelig, for en ekte regresjon fører ikke til denne typen reaksjoner. Klienten nekter vanligvis for at opplevelsen var virkelig og sier at han sannsynligvis har lest det et eller annet sted eller sett det på film eller fremsyn. Nekting er den primære reaksjonen, og de sier vanligvis: “Å, jeg fant sikkert på alt sammen.” Jeg tror at det er det bevisste sinnets måte å håndtere noe som er så uvant og fremmed i forhold til dets måte å tenke på. Og tanken på tidligere liv er ganske visst uvant i forhold til den alminnelige persons måte å tenke på. Nå fikk jeg oppleve en klients uskyldige forsøk på å dikte opp et liv som på en eller annen måtte ville oppfylle hennes ønske om å ha levd sammen med disse viktige historiske personene. Det var også ytterligere bekreftelse for meg på at disse tilfellene ikke kan simuleres.

Jeg forventet altså ikke å finne andre klienter som hadde levd på Kristi tid, og hvis jeg gjorde det, ville opplevelsen ovenfor gjøre meg høyst mistenksom. Men disse tingene synes å være i hendene til andre enn bare oss vanlig dødelige. De tilfellene jeg blir ledet til å utforske, synes å komme fra høyere kilder som ganske visst er bortenfor min kontroll. I 1986 og 1987, mens jeg var dypt engasjert i materialet om Nostradamus (omhandlet i min trilogi Conversations with Nostradamus), hadde jeg to klienter som spontant regrederte til den tidsperioden, og min interesse var igjen fanget. Jeg har ofte lurt på hva sjansene for det er, men jeg har siden lært ikke å spørre om årsaker, for det virker som om jeg blir uforklarlig ledet til de tilfellene jeg skal fortelle om.

Denne boken forteller historien om to atskilte kvinners møter med Jesus i et tidligere liv. Deres minner føyer verdifulle biter til den glemte og forvrengte historien som er overlevert oss opp gjennom tidene. Boken hjelper oss til bedre å forstå og verdsette denne Jesus, som først og fremst var en mann og et menneske med sammensatte og svært virkelige følelser og emosjoner. Han var visselig en mester som forsto mysteriene om universet og forsøkte å forklare dem for menneskene i sin tid. Som han sa: “Dette skal dere gjøre, og mer til.” Men han var også et menneske, og det er den delen av hans historie som er blitt oversett. Som i Jesus og esserne, får vi også i denne boken den sjeldne anledningen til å se ham slik menneskene på hans egen tid så ham. Boken maler et bilde av ham som er dypt personlig og virkelig. Kanskje den virkelige Jesus til slutt kan bli sett og verdsatt som det vidunderlige mennesket han var.

Tre inn i det ukjentes verden. Den regressive hypnosens verden.

 

    

 

KAPITTEL 2

Et møte med Jesus

 Det er mange grunner til å foreta regresjon til tidligere liv. Mange har et klart problem som de forsøker å løse, enten det er fysisk eller emosjonelt. Karmiske forbindelser med familiemedlemmer eller andre viktige personer i deres liv forårsaker ofte problemer som de trenger hjelp til å løse. De har ofte brukt opp tradisjonelle ressurser, både medisinske og psykiatriske, og søker tidligere liv-terapi for å finne en mulig løsning. Så er det alltid dem som ber om hypnose til tidligere liv ut fra ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om de virkelig har levd et tidligere liv.

Da Mary ba om en avtale, var jeg usikker på hvilken kategori hun tilhørte. Hun var en attraktiv kvinne i slutten av trettiårene. Hun var skilt og forsøkte å oppdra to sønner alene. For å greie det, hadde hun startet sin egen virksomhet med en liten planteskole og hagearbeid. Hun hadde tett timeplan og sesjonene måtte passe inn med de andre avtalene hennes. Hun pleide å komme i sin lille varevogn som var full av planter. Etter sesjonen fortsatte hun arbeidet. Hun var definitivt ikke en husmor som kjedet seg og var på jakt etter noe spennende. Mary var en hengiven mor som var oppsatt på å skape en vellykket virksomhet slik at hun kunne gi de to guttene sine et best mulig hjem.

Hun innrømmet at hun søkte svar på et problem, men hun ville ikke fortelle hva problemet var. Hun sa ganske enkelt at hvis vi fant svaret, ville hun vite det. Det betydde at jeg, som terapeut, ville famle i blinde uten å vite hva vi lette etter. Dette kan avhjelpes ved å gi det underbevisste frie tøyler og la det finne ut hva klienten søker etter. Da vi møttes første gang, ledet jeg henne inn i transe. Deretter lot jeg henne reise gjennom tiden, dit hun ville, uten å be henne finne årsaken til noe problem.

Det var lett å forutsi hva som kom til å skje, fordi disse tilfellene ofte følger et mønster. Resultatet er vanligvis det samme. Mary reiste tilbake til et liv som var verdslig og kjedelig og der lite av betydning skjedde. Hun sa at det ga svar på noen spørsmål og at det var forbundet med ting i dette livet, men hadde ingen forbindelse med det større problemet. Uken etter var resultatet det samme, et normalt liv som bare var aktuelt for Mary.

Gjennombruddet kom i løpet av tredje sesjon. Mary var en fremragende klient, og jeg hadde fått henne til å gå inn i dyp transe ved å bruke et nøkkelord. Nøkkelordene kan være hva som helst, og bruken av dem eliminerer lange innledninger. Etter at hun var kommet til ro og lå avslappet på sengen, brukte jeg nøkkelordet hennes og telte henne ned. Da hun var kommet inn i den dype transen, ba jeg hennes underbevissthet om å gi opplysninger som det var viktig for henne å vite om. Jeg ba den om å ta henne til et tidligere liv som ville være betydningsfullt og relevant for hennes nåværende liv. På det tidspunkt var hun så trygg sammen med meg at jeg håpet hennes underbevissthet ville samtykke.

Jeg utfører så mange sesjoner at jeg bruker flere båndopptakere. Ofte sliter jeg dem rett og slett ut, både gjennom opptak og avskriving. Opptakene fra sesjonene med Mary ble gjort på et tidspunkt da båndopptakeren ikke fungerte som den skulle. Jeg hadde utført flere sesjoner før jeg oppdaget at det var noe galt med den. Noen ganger fikk den ikke med alt og hjulene stoppet av og til. De gangene mistet jeg ord. Under avskrivingen etter sesjonen forsøkte jeg så godt jeg kunne å huske alt som var gått tapt. Under sesjonene var jeg derfor ofte opptatt med å overvåke båndopptakeren i tillegg til klienten.

Jeg brukte en metode der klienten flyter på en vakker, hvit sky. Jeg ba skyen om å ta henne med til en viktig tidsperiode der det var viktige opplysninger som hun burde vite om.

Jeg telte mens skyen bar henne av sted og tok henne forsiktig ned. Hennes første inntrykk var at hun sto i en lund med grønne trær. Hun bemerket at de hadde en glatt, lett spettet, grå bark som var ukjent for henne. Så la hun merke til en gruppe på fire personer mellom trærne. Hun kunne se dem på avstand, og de var likt kledd i hvitt linantrekk som var snørt inn rundt livet med noe som lignet et belte av bomullssnor. En kvinne hadde et hodeplagg av lin som dekket håret. Da Mary så nedover seg selv, oppdaget hun at hun var kledd på samme måte, i et hjemspunnet hvitt linantrekk og med sandaler på føttene. Hun visste at hun var en ung pike i tenårene med langt, brunt hår. Hun sa at navnet hennes var Abigail og at hun hadde spasert til dette stedet fra en landsby i nærheten. Jeg spurte om hun ville gå nærmere disse personene.

”Ja,” svarte hun, “jeg vil vite hvorfor de er samlet. Venter de på meg? Jeg må være den sjenerte igjen, slik jeg er i dette livet. Selv nå nøler jeg med å bli med i grupper. Jo, jeg tror de venter på meg.”

 

Dolores: Kjenner du dem?

Mary: Ja, jeg har vært sammen med dem før. Men jeg er den yngste. Jeg vet ikke så mye som dem.

D: Er de naboer eller venner, eller hva?

M: Jeg tror de er lærere. Jeg har ikke tilbrakt så mye tid sammen med dem. Jeg føler meg litt uverdig til deres undervisning og oppmerksomhet. Det er vanskelig for meg å godta at de vil at jeg skal være en av deres studenter, på grunn av min alder og deres store visdom. De virker svært vise, og jeg virker svært ung.

D: Jeg synes det er bra at du vil lære.

M: Ja. (Latter) Det er min natur. De har lagt merke til min iver. De synes jeg er en verdig student, selv om jeg ikke synes det. (Latter)

D: Er det vanskelig å forstå det de lærer deg?

M: Det er ikke vanskelig å forstå. Jeg er privilegert som får disse opplysningene. Det er åndelig undervisning som de har samlet over mange år og må gi videre.

D: Hvordan finner de studenter?

M: Jeg tror mine foreldre bød meg frem. Der jeg er nå, virker det som om de andre er lærere og jeg den eneste studenten.

D: Jeg trodde det var vanskelig å ha så mange lærere.

M: Det er moralsk støtte. Det er som å komme inn i en ny familie. De er varme og gjestfrie. De synes å være svært glad i meg.

D: Vet du hvilket land vi er i? Har du noen gang hørt noen si det?

M: (Lang pause) Ordet Palestina faller meg inn.

D: Er det varmt der?

M: Det er en svak vind. Det er varmt ute i solen, men det er kjølig under trærne. Det er et behagelig sted å lære på. Jeg liker å studere sammen med dem. Det er en behagelig opplevelse.

D: Må du lese eller skrive?

M: Nei, de underviser ved å snakke. Og jeg lytter og lærer og beholder kunnskapene i sinnet, i hjertet. Jeg tror jeg skal bli lærer. Og det er derfor jeg lærer nå, i denne alderen, for å bli i stand til å undervise når jeg er full av visdom.

D: Hva underviser de deg i?

M: Mysterier. Det som ikke er kjent for de fleste.

D: Vel, mange ville ikke tro på dem i alle fall, ville de vel?

M: De bryr seg ikke om det. De har ikke det brennende ønske. Det er derfor mine foreldre tilbød meg. De så det brennende ønsket i meg.

D: Du sa at du ikke hadde studert så lenge med dem?

M: Nei. Dette er kanskje mitt tredje møte med dem. Vi lærer hverandre, personlighetene, å kjenne. Det føles som noe mer spesielt enn lærere. Det er nesten som å komme inn i en familie med tanter og onkler. Som om de har ventet på meg, og nå er jeg her. De har fortalt meg at det de vil dele med meg, kalles “mysterier” og at jeg vil være tett knyttet til dem.

D: Vet du hvor de fikk disse kunnskapene fra?

M: De hadde lærere. Det virker som om det går bakover i tid. Det er som sannheter.

 

Lærerne hørtes ut som esseerne, den samme mystiske gruppen som underviste Jesus, selv om det aldri ble endelig forstått. De var åpenbart medlemmer av en hemmelig gnostisk gruppe som var i besittelse av kunnskaper som ikke var tilgjengelig for allmennheten.

Jeg ville fastslå tidsperioden, om det var før eller etter Kristi tid, siden esseerne var aktive over en lang tidsperiode. En metode som hadde virket i ”Jesus og esseerne”, var å spørre om Messias.

 

D: Har Messias kommet til deres land enda, eller vet du noe om det?

M: (Pause) Messias?

D: Har du noen gang hørt det ordet?

M: Messias? Det virker som om det er noe som skal skje i dag. Jeg vet ikke om det.

D: Er det jøder der du er? Mennesker som studerer jødisk religion?

M: (Lang pause) Det virker ikke slik

D: For jeg tror det er en del av deres tro at Messias vil komme en dag. Det var derfor jeg lurte på om du hadde hørt disse historiene.

M: Det synes ikke å... Kunnskapen synes ikke å være der.

D: OK. Jeg forsøkte bare å fastslå hvilken tid vi er i. Og tid er noen ganger vanskelig å forstå. Er det en hersker i deres land - vet du noe om det?

 

I Jesus og esserne ble tiden regnet etter hvor mange år herskeren hadde regjert. Men det var ikke til noen hjelp i dette tilfellet.

 

M: Nei, det vet jeg ikke. Jeg vokste opp i et lite samfunn. Det er som om hele livet mitt har vært en venting på denne tiden. Påvirkninger utenifra har ikke vært en del av min forståelse. Det virker som om jeg har levd et svært beskyttet liv. Vi har et samfunn, en liten landsby. Jeg kjenner landsbyfolket, men ingenting om den større verden. Som om jeg ble beholdt uberørt, slik at jeg skulle være nesten som jom­fruelig materiale når tiden for undervisning kom.

D: Slik at du ikke på noen måte ble påvirket av den ytre verden.

M: Jeg tror du kan si det slik

D: Jeg kan forstå det. Har du fått annen undervisning før nå?

M: Mine foreldre. De er milde mennesker. Mitt liv i landsbyen har vært fredfullt. En vidunderlig barndom. Min mor lager et slags flatbrød som jeg liker veldig godt. Hun steker det over en helle. Det virker som om det er min favoritt. (Hun stoppet plutselig erindringene.) Men jeg er ikke noe barn mer. Og det er på tide for meg å gå inn i en ny del av livet mitt og sette til side disse gode minnene.

D: Men du har i det minste de gode minnene. Har du brødre eller søstre?

M: (Pause, så overrasket) Å! Det ser ut som om det er en liten søster. Hun og jeg er svært glad i hverandre.

D: Jeg tenkte, er ikke du i en alder da du skulle ha giftet deg?

M: Vel,  jeg tror ikke at det er det jeg er kalt til å gjøre. Jeg er glad for å være student nå. Det er noe jeg har ventet på og sett frem til. Alle disse personene vil spille en egen rolle i min undervisning. Alle vil ta del i min utdannelse. Det virker som om... (pause).

D: Hva er det?

M: Det virker som om det vil være en grundig forberedelse til offentlig tjeneste, som i et tempel.

D: Da er det mange ting du må lære, ikke sant?

M: Ja. Bred, bred forståelse. Åndelig grunnlag. Sannhet.

D: Kan du gi videre til meg det du lærer?

M: Vel, jeg vet ikke det nå, fordi jeg ikke vet hva undervisningen går ut på. Jeg har ingen betenkeligheter med å dele når jeg vet det.

 

Det var tydelig at undervisningen ville fortsette en stund, så jeg bestemte meg for å flytte historien fremover. Det gjør jeg vanligvis ved å be klienten gå fremover i det livet til en viktig dag. Siden de fleste liv er verdslige og fylt med enkle, vanlige, daglige rutiner (som vårt nåværende liv), er dette den mest effektive måten å finne et viktig fokuseringspunkt på, hvis det finnes. Det har vært liv der klienten ikke har kunnet finne noe betydningsfullt, som igjen utelukker oppdikting. Da jeg var ferdig med å telle Mary (som Abigail) fremover i tid, viste ansikts- og kroppsuttrykket hennes at noe foregikk. Jeg spurte henne hva som skjedde. Det kom ikke noe svar, men ut fra hennes klare fysiske reaksjoner og dype sukk visste jeg at det var noe som gjorde henne urolig.

 

D: Hva opplever du?

M: Jeg synes å være... eldre. Mine lærere er ikke lenger med meg.

D: Studerte du lenge med dem?

M: Ja. Fjorten år.

D: Hvor er du?

M: (Pause) Det virker som om jeg er... i et tempel. Det er... det er noe som ikke... alt er ikke bra.

D: Hva er i veien?

M: (Lang pause) Jeg tror at jeg ikke får lov til å undervise. Det er som om sinnet mitt er fullt og det er et sammensnørt bånd rundt hodet mitt. Jeg får ikke lov til å gi det videre. Det er... mitt folk. Det er som om jeg er blitt... satt til side.

D: Men du har så mye kunnskaper, hvorfor lar de deg ikke undervise? Du har mange viktige ting å gi videre.

M: De er ikke glad for de kunnskapene jeg har.

D: Hvem er de?

M: De eldste. Mennene. Jeg er kvinne. De sier at kvinner ikke er verdige til å bli undervist i noe. Jeg skal ikke ha denne typen kunnskaper. De vil ikke at jeg skal undervise. (Smertefullt) Hodet mitt!

 

Når klienten opplever virkelige fysiske fornemmelser, fjerner jeg disse. De kan fortelles om fra et objektivt synspunkt i stedet for at klienten virkelig gjenopplever smerten eller ubehaget. Det gjør at klientene føler seg vel og lar dem få vite at jeg alltid passer på dem. Det gjør også at de kan fortelle historien uten å bli forstyrret av fysiske fornemmelser. Jeg ga henne instruksjoner om at hun skulle føle seg vel. Så forsøkte jeg å vinne hennes tillit slik at hun kunne fortelle meg det hun ikke kunne fortelle til andre.

D: Du kan snakke med meg selv om du ikke kan snakke med de andre. Har du undervist før nå?

M: Barn. Jeg underviste... barn ble brakt til meg. Og jeg delte det med dem. Foreldrene kom med dem. Vi pleide å sitte på trappen til templet. Og vi lærte ved å leke og fortelle historier og danse. Og jeg brakte lys til sinnene deres.

D: Å, jeg synes det er en vakker måte å undervise på, fordi det noen ganger er vanskelig for et barn å forstå. Jeg ville likt at du delte noe av dette med meg, som om jeg var et barn. For det kan være ting som jeg ikke vet, og jeg er ivrig etter å lære. Hvordan underviste du dem?

M: Vi hadde en fugl. En liten hvit.. å, som en due. Svært vakker... (hun gjorde en plutselig oppdagelse) en turteldue. Turtelduen var en spesiell... å, en venn av meg. Turtelduen og jeg sto hverandre svært nær. Og jeg brukte duen som eksempel for barna. Jeg satte duen i et bur og viste deretter barna at døren til buret sto åpen. Duen kunne spasere ut og se seg rundt og se nye ansikter og ha et stort rom å streife rundt i. Ja, løfte vingene og fly. Jeg viste dem at alle barn har denne anledningen, denne muligheten, denne døren som åpner seg mot en mye større forståelse. Og at om de kom til meg og var sammen med meg, ville de begynne å forstå at verden er mye større enn deres små bur. Og at deres ånd kan utvide seg i et slikt rom. Det er ingenting mellom dem og det å fly. At de også kan fly og bli holdt oppe av åndens vind. Stige høyere og høyere. Og komme tilbake, komme tilbake til menneskene på dette jordiske stedet. Og de kan si til dem: “Kom, se hva jeg har funnet! Kom, fly med meg!” Også ta noen av dem med seg.

D: Det er vakkert.

M: Å, turtelduen er en fantastisk, fantastisk åndevenn.

D: Jeg liker det fordi jeg også kan forstå det.

M: Åja. Det er så mye mer der ute enn du noensinne kan forestille deg. Barna er så verdifulle.

D: Hva annet viste du dem?

 

Hun gikk over fra å huske hendelsen til å oppleve dem, som om hun flyttet seg til den hendelsen.

 M: Det ligger noe rødt på trappen (det virket som om hun gransket det). Det synes å være to trestykker. Sylinderformede. De ligger der... venter på å bli brukt.

D: Hva blir de brukt til?

M: (En oppdagelse) Å! De blir brukt til rytme. De blir brukt til slag. (Bredt smil) De blir brukt til å holde takten når barna danser. La meg se. (Pause, som om hun så på).

D: Hva skjer?

M: (Latter) Å, vi danser opp og ned trappen. Trappetrinnene er brede og romslige. De er dype og lange. Det er et fantastisk sted. (Over­rasket) Det er ikke ulikt sporet. Ååå! Mens søylene og overhenget.. (glad latter) skyggen, kjøligheten, men solskinnet rett på den andre siden. Barna er glad for å komme hit. De har god plass. Og de er sammen med meg. Det er en spesiell stund for oss alle. Vi lærer ved å danse, mens vi går inn og ut og sirkler rundt

D: Hva kan undervises med dans?

M: Viktigheten av et fysisk uttrykk av sine innerste følelser. Å tillate det som er inni dem manifestere seg i handling. Og slik vi nå har, enkle rytmer, enkle mønstre, enkle trinn som bringer befrielse og glede, og er akkompagnert av rytme og musikk. Vi bruker tamburin også. I den mottakelige alderen de er i, vil de lære måter å uttrykke det, de vil bli bedt om å bruke når de er eldre og selv underviser. De må bevare kontakten med uttrykket. De blir oppmuntret til ikke å holde alt tilbake, men å gi det stemme, å gi det handling. Å se et mønster og vite at det er et mål der. Alt dette finnes i den enkle begynnelsen til denne lille dansen. Det er et mønster de lærer nå, og det vil gjøre dem i stand til å ta det med seg inn i sitt voksne liv når det ikke er så lett å uttrykke enkelte mønstre, enkelte handlinger spontant. De vil være i stand til å huske at det var spontanitet i deres barndom. De vil huske gleden som skapte den fridommen, den lykken i dem. Det er slik glede i Guds verden. Det er slik glede i Hans ånd. Når Hans ånd beveger seg gjennom en og manifesteres i handling, er det en gledefull opplevelse.

D: Det høres slik ut. Jeg synes du er en god lærer.

M: Å, takk

D: Metodene dine er gode.

M: (Lykkelig) Takk

 Jeg fikk det inntrykk at hun ikke var vant til å motta komplimenter for arbeidet sitt.

 D: Hvilken by er vi i nå? Hvor er templet?

M: Jerusalem.

D: Har de noe navn på den typen undervisning du gir? Jeg tenker på en organisasjon eller gruppe som du kanskje er medlem av.

M: Det synes å være... ensomt.

D: Hva betyr det?

M: Jeg er ikke tilsluttet Jeg synes å være... knyttet til templet Det er der jeg sover. Mine behov blir møtt gjennom min tjeneste i templet.

D: Det høres ut som om det er et stort tempel.

M: Ja, det er et stort tempel. Åpent, høye søyler, altre.

D: Hvilken religion tilhører templet?

M: (Pause) Jeg tror det er jødisk

 Det var ytterligere en indikasjon på at hun var tilsluttet en annen gruppe. Var det esseerne?

D: Du snakket  om Guds ord, så jeg lurte på hvilken gud du tilba.

M: Vel, min forståelse er annerledes enn mennenes forståelse. Så lenge jeg tar meg av barna, føyer jeg meg. Jeg må tie med min forståelse.

D: Jeg kan ikke se noe galt med den.

M. Prestene... (hun nølte - det var vanskelig å forklare). Det virker frastøtende på meg. Deres holdninger, deres lære. De er så lukket. De er så mørke. De er ikke av lyset. De er ikke av sannheten heller. De holder mennesker borte fra nærheten til vår opplevelse av Gud. Han er ikke et sted langt borte som er så vanskelig å komme til. Han er ikke sint på oss. Han krever ikke at vi skal drepe vakre dyr som offer. Han er med oss, i hvert åndedrag vi tar. Han er del av oss. Han lever inni oss. Vi er Gud i fysisk form. Vi er Det. Det er ikke en ting langt borte som vi ikke kan nå. Vi er ikke uverdige utskudd. Vi er alle hellige, vi er alle gitt denne troen, og vi har den essensen av hellighet. Det er bare så tildekket at det ikke kan skinne igjennom. (Alt dette ble sagt rolig, men med ettertrykk.) Det er frustrerende. Jeg har en følelse av å ha så mye forståelse og ikke være i stand til å undervise.

D: Kanskje det er derfor jeg er kommet. Du kan undervise meg, og det vil hjelpe deg slik at du ikke føler deg så innskrenket. Men prestene underviser i den andre troen?

M: Det høres svært opphøyd ut. Svært hevet over vanlige mennesker. Som om vanlige mennesker ikke kan komme til Gud direkte uten prestene. Det er deres område, men det holder menneskene borte fra det å vite at Gud er i dem.

D: Er du den eneste kvinnelige læreren?

M: Jeg er den eneste. Jeg har en slags tjeneste. Barna synes å være en passende måte å få meg ut av hovedstrømningen på og inn på en riktig plass for en kvinne.

 

Da jeg senere foretok undersøkelser, oppdaget jeg at det på Jesu tid ikke var noe krav om fremmøte på noen skoler. Hvis en jødisk gutt fikk utdannelse, var de eneste skolene knyttet til synagogene, og de eneste skolebøkene var de hebraiske skriftene. For jødene betydde kunnskaper “kunnskaper om Moseloven”, eller Toraen. Det ble ikke undervist i noe annet, og utdannelse betydde rett og slett “utdannelse i religion”. Alle som forsto “Loven” inngående og hadde evnen til å forklare den, hvis han valgte å undervise, ble betraktet som “en lærd mann”, en rabbi. Troskap til Lovens uttrykkelige bokstav ble betraktet som et utpreget kjennetegn på en lærd mann på den tiden.

I Jesus og esseerne oppdaget vi at det var en sterk mannssjåvinistisk holdning (slik vi nå kjenner det) i Palestina på den tiden. Kvinner hadde klart definerte roller, og ingen avvik fra dem ble akseptert. De fikk ingen utdannelse og hadde sin egen avdeling i templet slik at de ikke skulle blande seg med menn under gudstjenesten. Abigails tilfelle er ikke noen motsigelse til disse reglene, fordi hun antydet at hun ikke var jødisk. Hun måtte ha fått opplæring av en annen gruppe som ikke var bundet av disse reglene. Esseerne hadde ikke slike restriksjoner og underviste alle i samsvar med deres eget ønske og deres evne til å lære.

Det må ha vært brysomt for de mannlige prestene å oppdage at Abigail ikke bare hadde fått utdannelse, men hun hadde fått bred trening på områder de ikke kjente. Det kunne de ikke tåle. Det kunne ikke tillates.

Det ble aldri gjort klart hvorfor Abigail ble anvist til et sted der hun var så uvelkommen. Mennene ville åpenbart ikke ha henne der, men de kunne ikke fjerne henne. Deres eneste løsning var å plassere henne i en stilling der hun ikke utgjorde noen trussel for dem med sine overlegne kunnskaper og annerledes måte å tenke på. De plasserte henne i en kvinnerolle der hun tok hånd om barn, og der de trodde hun ikke kunne gjøre noen skade. De tok feil. Hun fant snart en måte å undervise på, en diskret måte å overføre kunnskaper til barna på under dekke av lek. Men de virkelige kunnskapene kunne hun ikke gi videre, og hodet hennes verket på grunn av det. Som hun sa, det var som om hun hadde et tett bånd rundt hodet, og hun følte det som om sinnet skulle eksplodere på grunn av trykket fra informasjonen som ønsket å bli frigjort.

 D: Studerte du de tradisjonelle jødiske læresetningene også?

M: De synes ikke å være i sinnet mitt.

D: Har du noen gang hørt historien om Messias?

M: (Pause) Jeg vet ikke om Messias, men jeg tror det finnes en mann som underviser. Han er heller ikke glad for prestene (sukk). Jeg tror det er en mann med en lignende forståelse som meg. (Pause) Guds rike er innenfor. Templene skal ikke atskille Gud fra mennesket. Templene skal være et sted for enhet. Mennesket burde kunne komme til det hellige stedet og innby Gud direkte i hjertet. Ikke gjennom ofringer, ikke gjennom forbønn, men ved å få stå på den hellige grunnen og samtale direkte med Gud.

D: Jeg er enig med deg. Men denne andre mannen, har du noen gang sett ham eller hørt ham tale?

M: Jeg tror han har vært et annet sted på tempeltrappen enn der jeg underviser. Det er som et rektangel. Jeg underviste barna på langsiden av bygningen. Han sto på kortenden, når du kommer til templet.

D: Har du hørt ham tale til folket?

M: Jeg tror han talte til en mengde da jeg hadde barna på den andre siden av trappen.

 Hun skiftet igjen fra fortid til nåtid, noe som antydet at hun gikk til den tiden for å gjenoppleve hendelsen og fortelle om den.

 

M: Han snakker med stor myndighet. Jeg er nysgjerrig etter å vite hvem det er.

D: Har du hørt noen si hvem han er?

M: Dette er ytterst uvanlig. Det er en mann som vinker at vi skal komme. Barna og jeg. Han sier: “Kom! Dere må høre ham. Denne mannen er sønn av Gud.”

D: Er han også på trappen?

M: Han løper mot den enden der mengden er samlet

D: Vil du gå sammen med ham?

M: Jeg er dradd mellom det å gå å høre denne personen tak - jeg kan ikke forlate barna ubevoktet. De... jeg tror ikke... jeg vil ikke at de skal komme med meg denne gangen Jeg vet ikke hva jeg ville ta dem med til. Og jeg er veldig forsiktig med barna.

D: Jeg synes du er klok siden du ikke vil sette barna i fare. Blir du hos dem i stedet for å gå og se hvem mannen er?

M: Jeg blir dradd. Jeg er som halvveis mellom hver.

D: Jeg antar at du er nysgjerrig også.

M: Ja. Jeg vil vite hvem det er som taler med slik myndighet

D: Kan du høre ham tale?

M: Jeg kan høre stemmen hans. Han snakker med fullstendig myndighet. (Latter) Å! Jeg må tilbake til barna. De er mitt ansvar.

D: Men du kan i det minste høre ham fra der du er.

M: Han er et stykke unna. Jeg kan høre snakkingen, jeg kan ikke skjelne ordene. Jeg kan oppfatte tonefallet. Han snakker svært tydelig.

D: Kanskje du en dag vil finne ut hvem han er og få høre ham og se ham på nært hold.

 

Jeg forsøkte å avslutte sesjonen. Før vi begynte dagens arbeid, hadde Mary sagt at hun ville ut av transen på et bestemt tidspunkt fordi hun hadde en avtale. Hvis Abigail ikke kom til å gå bort og høre på mannen, ville vi sannsynligvis ikke få vite så mye mer denne gangen. Jeg visste ikke om mannen var Jesus, men antydningene gikk i den retningen. Jeg ville følge det opp og finne ut av det. Jeg ville ikke gå inn på det nå fordi jeg ville bruke mer tid på hendelsen, og jeg holdt på å gå tom for både tid og bånd. Jeg planla å fortsette neste gang.

 

M: Jeg har en følelse av at vi kommer til å bli kjent med hverandre. Det er en felles forståelse som vil dra oss mot hverandre. Jeg kan være tålmodig.

D: Ja, det er sant, mennesker som tenker likt, vil vanligvis finne hverandre. Men jeg var nysgjerrig på den jødiske troen på at Messias vil komme en dag. Er det sant at de leter etter en Messias, vet du noe om det?

M: Det er som om... jeg ikke vil ha det i sinne. Det er som om det jeg har i sinnet, er lyst, er rent. Og det er som om jeg ikke vil godta sinne, frykt, fordømmelse. Jeg vil ikke ha det i sinnet.

 

Hun hadde med hensikt stengt ute eller kanskje ikke hatt noe å gjøre med den tradisjonelle jødiske teologien. Hun hadde åpenbart vært svært beskyttet. På begynnelsen av sesjonen sa hun at hun var som jomfruelig materiale da hennes lærere startet undervisningen. Kanskje det ble gjort med vilje for at hun ikke skulle bli påvirket av tradisjo­nelle tankeskoler.

D: Så du godtar ikke noe av mennenes lære.

M: Det virker som om jeg har en slags beskyttelse rundt meg... Jeg godtar det ikke i sinnet mitt.

D: Jeg kan forstå hvorfor du vil stenge det ute, fordi mennene er så negative, selv om de skal være prester av Gud.

M: Pompøse, hvis du vil ha meg unnskyldt Denne mannen har lys rundt seg. Derfor vet jeg at jeg vil bli kjent med ham en dag.

D: Kan du se ham?

M: Ja, jeg kan se at det er lys rundt ham.

D: Gikk du rundt bygningen?

M: Nei. Jeg kan se mellom søylene. Han er på et annet sted, men jeg kan se. Jo, han er av lyset.

D: Ser du vanligvis lys rundt mennesker?

M: Bare noen ganger, men ikke som dette lyset. Dette lyset er hvitt lys rundt hele ham.

D: Å, det må være vakkert.

M: Vel, det skiller ham ut fra andre (latter).

D: (Latter) Kan du se hvordan han ser ut, eller er han for langt unna?

M: Han er på et sidehjørne i forhold til meg. Han synes å bære noe hvitt med noe brunt snørt inn ved... det er som om det er et stykke klede over skuldrene hans, foran og bak, og så holdes det inntil kroppen ved livet.

D: Kan du se hvordan trekkene hans er?

M: Nei, han er for langt unna. Vi er av samme sinn. Det er nesten som om det er en... forbindelse, selv på denne avstanden. (Hun gispet plutselig;)

D: Hva er det? (Et nytt åndedrag.) Hva er det?

M: Ååå! Jo, han følte forbindelsen.

D: Hva?

M: Han kommer! Han kommer! Han kommer opp trappen. For å se barna! (Stemmen hennes var fylt av ærefrykt.)

 

Og jeg holdt på å slippe opp for bånd! Jeg kunne ikke sette inn et annet i båndopptakeren på grunn av de begrensningene Mary hadde satt på sesjonene. For en dårlig tidsberegning at noe slikt skulle skje på dette punktet. Frustrert visste jeg at jeg måtte finne en måte å avslutte sesjonen på, uten å gjøre henne oppskjørtet, slik at vi kunne gå tilbake og undersøke det i nærmere detalj neste gang.

 

M: Mengden følger ham. Han merker lyset rundt barna. Han forstår. Vi er av samme sinn.

D: Vel, det er vakkert, men jeg er redd vi må forlate det. Jeg ville gjerne hørt om det, men vi har ikke mer tid. Jeg kan ikke bli hos deg i dag. Kan du gå tilbake til det igjen hvis vi forlater det?

M: Å, jeg ville gjerne visst mer om denne mannen.

D: Neste gang jeg kommer, skal vi fortsette. Det er vakkert og jeg er takknemlig for at du delte det med meg. La oss nå forlate den hendelsen.

 

Hun kom fremdeles med lyder av ærefrykt og glede. Jeg hatet virkelig å gjøre dette, men det var ingen andre muligheter. Hun hadde forpliktelser i den “virkelige verden”.

 

D: Ta den vakre følelsen med deg. La oss flyte av sted fra det bildet, men vi skal komme tilbake til det en annen gang. Ta skjønnheten i det og varmen og kjærligheten med deg når du flyter av sted fra bildet.

 

Ansiktsuttrykket og kroppsbevegelsene hennes uttrykte protest. Hun ville ikke forlate bildet, men hun måtte adlyde instruksjonene fra meg, hypnoterapeuten. Hun kunne ikke forbli i transe uansett hvor mye hun ville. Bildet løste seg opp og hun ble dradd fremover gjennom tiden og kom tilbake til rommet.

 

D: Det er OK. Jeg lover at vi skal komme tilbake til det.

 

Jeg førte personligheten hennes til nåtiden og brakte deretter Mary til full bevissthet. Da hun våknet, befant hun seg fremdeles i fortryllelsen i sluttbildet. Hun begynte å gråte. Jeg ba om unnskyldning for at jeg måtte ta henne vekk fra det. Hun forsto fordi hun var den som hadde satt tidsbegrensninger på sesjonene, men hun var fremdeles skuffet. Jeg satte hurtig inn et nytt bånd og tok opp deler av samtalen etter at hun hadde våknet.

 

D: Jeg vil bare ta opp litt av det du sa. Du sa at da dere så inn i hverandres øyne, var det kjærlighet ved første blikk?

M: Det var en dybde av forståelse som var overveldende. Jeg kunne ikke tro at jeg ble bedt om å forlate det. Jeg mener, jeg hadde akkurat kommet dit. Det var så sterkt.

D:            Unnskyld! (Latter)

M: Dolores, det var som ting som har skjedd meg i dette livet, som jeg ikke har kunnet forstå. Jeg er blitt tatt bort fra ting som betyr så mye. (Med besluttsomhet) Men vi vil dra tilbake.

D: Jeg vet vi vil, og da vil vi være i stand til å avslutte det. Men du var ikke nær nok, tror jeg, til virkelig...

M: Jeg var nesten nær nok til å strekke meg og berøre hånden hans.

D: Kunne du se ansiktet hans?

M: Ja. (I ærefrykt) Jeg så inn i øynene hans.

D: Hvordan så ansiktet hans ut?

M: Ååå! Sterkt.. og mildt.. og kjærlighet. Det var alt som var i ansiktet hans... kjærlighet. Øynene hans var... det var bare kjærlighet i dem. Han var ikke stor. Så mild. Så vennlig. Vi må dra tilbake.

D: Hvilken farge var det på håret hans?

M: (Pause) Det var noe rødt i det, nesten som når solen treffer det.

D: Så du fargen på øynene hans?

M: Nei. Det var svært dype øyne. Øynene virket nesten bunnløse. De bare gikk rett.. rett innenfor. (Latter) Det var som det ordtaket om hvordan du “drukner i en annens øyne”. Slik var det. Barna var opprømte. De kunne se at det foregikk noe. Og de visste ikke hvem de skulle se på (latter).

D: Jeg har aldri måttet forlate en hendelse på et verre sted (latter). Vanligvis planlegger jeg det bedre enn dette for å unngå forvirring og skuffelse.

 

*

 

Jeg visste ikke så mye om Marys privatliv. Da hun satt på sengekanten betrodde hun meg at hun hadde vært gift og skilt tre ganger. Hun sa at gjennom hele livet var ting og mennesker hun elsket, blitt tatt fra henne. Og slik følte hun om dette. Akkurat da hun så ham (åpenbart et høydepunkt i hennes ensformige, triste liv), fikk jeg henne til å dra. Denne mannen hadde gjort stort inntrykk på henne, og hun ville vite mer om ham. Ut fra hennes beskrivelser og reaksjoner var det ingen tvil i mitt sinn om at mannen hun hadde sett, var Jesus. Derfor ble jeg overrasket da hun med et fraværende uttrykk i øynene sa: “Jeg lurer på hvem han var.”

Jeg spurte overrasket: “Du mener at du ikke vet det?” Hun sa at hun virkelig ikke hadde noen anelse, bortsett fra at han definitivt var en bemerkelsesverdig og uvanlig mann. Jeg svarte at jeg ikke trodde jeg ville fortelle henne om mine antakelser og at jeg ville la henne finne det ut selv neste gang. Hennes bemerkninger syntes definitivt å utelukke et ubevisst ønske fra hennes side om å skape en fantasireise som ville la henne møte Jesus. Hun gjenkjente ham ikke som den personen engang.

Hun samlet sammen eiendelene sine og steg inn i varevognen med et dypt sukk. Så returnerte hun til hverdagens forretningsverden og fortsatte å levere planter.

Hendelsen hun beskrev, ble værende i meg og gjennomtrengte luften rundt meg med en myk søthet. Jo, vi ville dra tilbake. Jeg måtte vite mer om denne bemerkelsesverdige mannen hun hadde brakt frem gjennom tid.

 

  NESTE del  |  lydopplesning mp3 av denne dansk-norsk der man kan følge teksten

en time i lyd (eng.) på bok om regr.der det spores forb.til 'cosmic visitors' i pre-kristen tid (pakket/zippa fil) om bl a kunneskapen til den kommende impuls ca år 100 f.kr.

hovedsiden åndelig