this in english

Mosjøen 20. august 1954:Møte

med en fremmed

  this in english

av Odd Gunnar Røed - Utdr. Fra art fra tisskriftet UFO 2/2014 - men ikke bildet under

andre kontaktsaker

nærkontakter ved Nävsjön

ufo sv 2014 spes.obs.
 

ufo-crash in remote Sweden with the pilot surviving in mid 50s

Sogn og fjordane 1973; kjempespor på bunnen av Sognefjorden...

 



 

En av de mest spektakulære norske UFO-observasjonene noensinne, er Mosjøen-saken fra 1954. To kvinner på tur ute i et skogsområde ved Mosjøen påstod at de møtte en «marsmann» og en flygende tallerken. I tiden som fulgte, gikk debatten høyt i avisene om troverdigheten av søstrenes utsagn. I anledning av at det i år er 60 år siden hendelsen, presenterer vi den her for nye lesere.

 Søstrene Edith Jacobsen (24) og Åsta Solvang (32) var på bærtur med sin onkel, Halvdan Jacobsen, på Øyfjellet denne fredags formiddagen. Det var ikke stort å finne, og etter hvert vandret de to søstrene sammen alene i terrenget.

Hvor langt unna onkelen var er vanskelig å si. Etter hvert ble de enige om å prøve en myr for å se om det kunne være mere å plukke der.

Edith: «Plutselig fikk vi se en mann et stykke fra oss. Med det samme mente vi at det måtte være en annen bærplukker, men da han kom mot oss så vi at han ikke hadde noe å bære på.

Vi  gikk ham i mote mens vi lurte på hva det var for en fremmedkar som hadde kommet på disse traktene. Så rakte han smilende ut hånden for å hilse. leg smilte igjen og skulle til å trykke ham i hånden, men han strøk bare fort sin hånd mot inn-siden av min. Han begynte å snakke, men vi forsto ikke et ord av hva han sa. Det lignet ikke på noe språk jeg har hørt. Jeg har lært litt tysk og engelsk, arbeider med et lingafonkurs i spansk og har hørt endel fransk og russisk i radio. Dette språket var veldig blott og melodiøst, det virket som det hadde lite konsonanter, og slett ingen hoste eller spyttelyder.

 

Utseendet

Da vi skjønte at mannen måtte være fra et fjernt utland begynte vi å se nærmere på ham. Han var middels høy, hadde regelmes­sige, pene ansiktstrekk, mørkt langt hår med naturlig fall. Ansiktsfargen var pent solbrun. Fargen på øynene la vi ikke merke til, men jeg tror de sto bitte lite grann skrått. Hendene hans var vakre og uttrykksfulle, med lange, fine fingre, slik som jeg tenker meg en mesterpianist må ha. Han hadde ingen ringer på. Han bar noe som så ut som en kjeledress, men han hadde et bredt belte om livet, så det kunne ha vært bukse og bluse. Blusen sluttet tett i halsen, men satt ellers ganske løst. Jeg kunne ikke se knapper eller glidelås eller noe lignende. Farven var kha­ki-brun. Skoene la vi ikke merke til.

Det vi la aller mest merke til ved mannen, var den ekte vennligheten han utsmilte. Den ga en trygg og god følelse, slik at vi ikke ble det aller minste redde under dette underlige møtet. Smilet overbeviste oss om at mannen ikke ville oss noe vondt.

 

Uforstående

Da det var klart at vi ikke forsto ham og han ikke forsto oss, tok han fram noe å tegne med. Vi gikk ut fra at det var papir og blyant, så vi studerte det ikke så nøye. Han tegnet noen ringer, pekte ut over myren og på oss og en av ringene. Så pekte han på seg selv og en annen runding. Jeg hadde med det samme inntrykk av at han ville fortelle oss noe om solsystemet, men det er mye mulig at jeg tok feil.

 

Farkosten

Mannen gjorde et tegn med hånden at vi skulle følge ham. Så snudde han seg og gikk bortover myren. Vi trasket etter og et lite stykke lenger borte fikk vi se en underlig gjenstand. Den var gråblå og så ut som to kjempesvære grytelokk lagt mot hverandre.

Diameteren kunne være omkring tre meter, og den var halvannen meter høy.

 Fordi mannen fremdeles var så rolig og overbevisende vennlig, ble vi fremdeles ikke redde, men vi syntes jo det var et litt merkelig funn her midt oppe i ødemarken. Vi gikk bort til gjenstanden, men han gjorde tegn til at vi ikke måtte komme for nær.  Så han en slags luke i overkant av den «bremmen" som gikk rundt midten av gjen­standen, krabbet inn og lot luken gli igjen. Det begynte å summe svakt, som en stor humle omtrent, og den underlige farkosten løftet seg langsomt mens den roterte rundt sin egen akse. Da først sto det for meg alt jeg hadde lest og hørt om flygende tallerkenen. Da «tallerkenen» var kommet 20-30 meter opp, sto den stille i luften et øyeblikk, så begynte den å rotere veldig fort, og med en voldsom fart skjøt den rett til værs. Snart kunne vi ikke følge den med øynene lenger.

 

Etterpå

Åsta og jeg ble enige om at vi ikke skulle fortelle noe om det vi hadde sett. Nå da mannen og farkosten hans var borte og vi sto igjen med bærspannene våre uten den minste ting som bevis, syntes det hele så utrolig og fantastisk at vi var redde for å bli til latter hvis vi sa noe. Vi traff onkel litt senere og jeg skjønner ikke at han ikke merket noe på oss. Jeg for min del gikk som i ørske og syntes jeg pratet helt i hytt og vær mens jeg tenkte på det som hadde skjedd.

 

Offentligheten

Det var Åsta som fortalte det først. Hun greide ikke å holde det skjult for mannen sin, og så kom det ut over hele byen. En journalist fra Norlands Folkeblad fikk høre det, og alarmerte politiet for å få saken bekreftet Vi ble forhørt av politiet, og tors­dag ble vi tatt med opp i Øydalen på åsteds­befaring. Det fantes ikke spor, men det var ikke å vente heller, for det var gått seks dager siden det hendte.

Siden saken ble kjent har det vært et voldsom mas på oss fra alle kanter. Det er kommet massevis av brev fra enkelt­personer og foreninger som driver med undersøkelser om flygende tallerkener.

Vi kunne ikke gå i byen uten å bli stop­pet, og måtte fortelle alt på ny. Mange ler av oss og mange er sinte fordi de mener vi forsøker å holde hele byen for narr. Men vi har fortalt bare det vi har sett og hørt så godt vi kan huske det.

 

Press

Vi så det samtidig og oppfattet det likt. Men presset på oss har vært så stort at jeg av og til må begynne å lure på om det har rablet for meg. Det er så fantastisk at jeg godt kan forstå at selv mennesker som har kjent meg hele mitt liv; nekter å tro meg. Folk får tro det de vil, men jeg skulle inderlig ønske at det var noen andre enn oss som hadde hatt denne opplevelsen i Øydalen. En prest og en politimester, eller andre alvorlige, respek­terte menn som folk ville tro på.»

  

Forskjellige oppfatninger i Mosjøen:

 

Søstrenes mor, fru Jacobsen:

«Jeg må da tro at døtrene mine snakker sant og at de virkelig har sett det de sier. Det er fryktelig rart, men det er så mye rart her i verden. At mannen skulle være fra en annen klode, synes jeg er for utrolig, men jeg har ikke noe greie på slike saker. Jeg ville vel bare ha blåst av det hele hvis det ikke var fordi jeg kjenner døtrene mine.»

 

Arvid Øye og Jan Brechan ved Veivesenet:

«Vi tror det som er sagt. Folk skulle ikke være redde for å tro på noe som er uvanlig. Vi kjenn er damene. De er voksne og troverdige. Vi har ingen mening om hvor denne mannen kom fra, men kan det ikke være rimelig nok at folk fra andre kloder er kommet like langt og lenger enn oss?»

 

Ole Ferdinand Andersen, ordfører i Mosjøen:

«Nei, jeg kan ikke få meg til å tro på dette. Det er ufattelig hvordan denne historien er kommet opp, for de to damene er kjent for å være nøkterne og troverdige. Jeg ville heller at Mosjøen skulle bli kjent for andre ting, £eks. for det flotte idrettsanlegget vi har, eller for den hyggelige villabebyg­gelsen.»

  

Ikke navngitt kvinne:

«Jeg tror fullt og fast på alt som er fortalt. Men De må for all del ikke nevne mitt navn, for jeg vil ikke bli til latter for alle de andre.»

 

Utrolig respons

Delte meninger blant publikum i nærmiljøet tydeligvis. Også avisene var fulle av mer eller mindre korrekt gjengitte historier disse dager. Ikke bare i Norge, men også i Euro­pa og spesielt i USA fattet man en utrolig interesse for denne saken.

Vi plukker litt i en artikkel fra avisen Helgelands forside lørdag 28. august 1954, da kvinnene til forskjellige aviser hadde svart noe divergerende på spørsmål om saken i forhold til den opprinnelige historien.

En av jentene er her intervjuet uten navn, men vi tror det kan være den yngste, altså Edith.

 

Cutting

Hun retter deler av det vi har lest i avisene så langt, at det ikke dreide seg om hår som rakk helt ned på skuldrene, men mer en form for cutting, langt for så vidt, men lignende det som var på mote i 1946.

Om språket mannen snakket sa hun at det fløt liksom i en jevn strøm og ikke delt opp i ord.

Journalisten: «Ble dere ikke nervøse?»

Damen: «Nei, vi ble ikke det. Som sagt var det hele tiden noe rolig og tillitvekkende ved ham, og jeg følte meg ikke det minste nervøs eller redd for mannen. Da det ikke nyttet å snakke, tok han fram noe som kunne ligne på et lommespeil, på en måte, men det var grålig.»

Journalisten: «J avisen var det et stykke papir?»

Damen: «Det har jeg aldri sagt at det var. Det var ikke papir, i alle fall ikke det vi mener med papir. Det så ut som et slags grålig lommespeil, og han tok det opp av en lomme. Så tegnet han på det med noen som kanskje kunne ligne en blyant, jeg la ikke merke til det. Han tegnet noen runding­er og viste oss.»

Journaiisten: «Planeter?»

Damen:      «Jeg hadde ikke greie på om det var planeter. Han tegnet noen rundinger. Sa løftet han begge armene utover myren lik­som, sa pekte han på oss og deretter på den ene rundingen. Deretter pekte han på seg selv og på en annen runding.»

Damen korrigerer også: Avisene har kalt det en flygende «tallerken», men jeg vil gjerne si at jeg aldri har brukt det ordet når jeg har snakket om episoden til noen.»

«Han kunne helt sikkert ikke stå oppreist i den, men måtte vel antakelig sitte. Da vi var kommet fram til gjenstanden slik at vi kunne se den, nikket og smilte mannen til oss. Så åpnet han en slags lem i kanten av gjenstanden, den gikk opp og litt framover» Journalisten: «Omtrent som en løebro? (låvebru, forfatterens anm.)

Damen: «Ja, omtrent slik. Sa steg han oppi med bena først. Det siste vi så av ham var at han vinket smilende til oss.»

Journalisten: «Hvilken farge hadde den?»

Damen: «Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal beskrive den. Den virket nærmest blågrå, men dermed er ikke sagt at jeg har sett noen tilsvarende farge før»

Journalisten: «Er alt dette sant?»

Damen: «Ja, det er sant. Folk får tro hva de vil, men jeg og min søster har snakket den fulle og hele sannhet. Vi angrer nå på at vi ikke holdt affæren hemmelig, slik som vi avtalte til å begynne med, men da den først sivet ut la vi ikke skjul på noe. Hvis det bare hadde vært en bløff kunne vi trukket oss ut av det for lenge siden og bare sagt at det var en spøk, men alt vi har sagt holder vi fast ved, selv om vi blir til latter av den grunn.»

Journalisten:       «Hva med helikopteret som skal ha landet?»

Damen:      «Det er noe tøv. Jeg har sett he­likoptre i massevis på bilder, og dessuten ett i virkeligheten, og det var ikke noe he­likopter vi sa i Øydalen. Dess uten bråker et helikopter som bare det, mens denne gjenstanden knapt ga lyd fra seg.»

 

Journalisten:       «Hvordan kan det ha seg at det ikke ble funnet spor etter den merkelige gjenstanden?»

 Damen: «Episoden inntraff fredag, og undersøkelsen ble først foretatt onsdag. Jeg har ikke så mye greie på det, men jeg skulle tro at sammentrykt lyng og mose reiser seg igjen i løpet av fem dager. Men bortsett fra det, sa pekte jeg og min søster ut stedet hver for oss.»

Journalisten: «Det er blitt hevdet at dere har forlest dere på George Adamskis bok Flyvende tallerkener har landet?»

Denne boken kom ut på norsk dette året og omhandler i detalj tilsvarende episode, forfatterens anm.)

Damen: «Det har stått i avisen: at en av oss har lest den boken, men den mannen som var sammen med oss, han har.»

Journalisten: «Er det riktig at dere diskuterte den?»

Damen: «Det stemmer at vi snakket om den en stund før på dagen. Jeg er klar over at alt dette taler imot oss, men vi har bare sagt det som virkelig skjedde. Hvis vi ville koke i hop en historie, hadde vi ikke vært så dumme å nevne dette med boken.»

Journalisten: «Mannen (onkelen, forfatterens anm.) dere var sammen med skal ha hevdet at han aldri var mer enn ca. 100 meter fra dere?»

Damen: «Det er meget mulig. For det jeg vet kunne han ha vært 100 eller 1000 meter borte, jeg har ingen anelse om det. Vi plukket bær på hver vår kant, og vi traff ham ikke igjen før vi var på nedovertur. Da

hadde jeg og min søster allerede bestemt oss til ikke å nevne episoden, fordi vi regnet med at ingen ville tro oss.»

Journalisten: «Hva sier De til den oppsik­ten historien har vakt?»

Damen: «Hva skal jeg si? Jeg synes det er trasig at vi er kommet opp i en slik situasjon, og vi har ikke fått fred for telefoner og henvendelser fra inn- og utland. Det er trasig, men vi har jo bare fortalt sannheten! Et lyspunkt er forresten et brev vi har fatt fra en dame, det er postlagt På Jar. Hun sier til oss at hun en gang så noe lignende, hun beskriver det som en flygende «tallerken» på nært hold, men da hun fortalte folk om det, ble hun bare til latter. Hun sier til oss at hun forstår så godt hvor vanskelig vi må ha det akkurat nå og forsøker a trøste oss sa godt hun kan. Brevet gir inntrykk av at hun er en god og klok dame, og vi ble op­priktig glad for det.»

 

Deler av artikkel i «Helgeland»

28.    august 1954

Vi beveger oss til artikkelen inne i bladet og referer:

«Det har gjort et dypt inntrykk på damene at deres beretning blir trekt så sterkt i tvil. Søstrene har det aller beste omdømme blant folk, og inntil denne historien kom opp, ville ingen som kjenner dem våget å mistenke dem for uhederlighet av noen art. Etter det vi får opplyst har fru Solvang igjen forsikret overfor politifullmektig Stephen Stephensen at hun og søsteren har snakket sant fra ende til annen, og under den siste samtalen brast fruen i gråt fordi hun ikke ble trodd.

 

Hva sier så ektemannen?

Samtidig er det kommet for dagen et forhold som kanskje kan styrke fruens utsagn.

Det viser seg at fruens mann har snakket om saken til kameratene på arbeidsplassen allerede dagen før historien kom på trykk, og han fortalte da kameratene at fruen hadde oppført seg svært underlig ved hjemkomsten fra turen. Hun var oppspilt, og lå hele natten uten å få sove, og han følte seg overbevist om at hun hadde opplevd noe som hadde gjort et sterkt inntrykk på henne. Da hun omsider fortalte ham om møtet med tallerkenen, had­de mannen sagt til henne: «Men dette er vel noe tøv Jeg kan da ikke fortelle det til noen.»

Fruen hadde svart ham at det var helt sant og at han for den del kunne fortelle det til hvem som helst. Alt dette hadde mannen sagt til arbeidskameratene før historien ble offentliggjort.

Nå kan det kanskje hevdes at også man­nen hadde vært med på spøken, men folk som kjenner ham sier at det er helt utenkelig at han ville gjort noe sånt.

 

Hadde andre sett noe?

Torsdag 26. august hadde en av journalistene i Hågeland kommet over en annen sak som muligens kunne stå i sammenheng med søstrenes. Vi siterer fremdeles fra lørdagens artikkel:

«Tre-fire dager før søstrene skulle ha sett den flygende tallerkenen var drosjesjåfør Sverre Nilsen fra Mosjøen og hans kone en kveld på biltur sammen med et annet ektepar. På marken bak Dolstadåsen kom de kjørende nedover mot riksveien, men ca. 50 meter fra veien stoppet de opp på grunn av et underlig syn på himmelen. Det var pent vær uten en eneste sky, men meget høyt oppe så de en «sigarlignende gjenstand med fem-seks utvekster». Gjenstanden kunne på en måte minne om «en speiderlilje». De to ekteparene gikk ut av bilen og betraktet fenomenet, men plutselig ble det borte. De sprang da opp på en høyde, men først da de skulle vende tilbake til bilen fikk de øye på gjenstanden igjen. Plutselig var det som om den eksploderte. De små utvekstene løste seg fra kroppen, steg rett opp og var vekk. Selve sigaren beholdt posisjonen et øyeblikk, men satte så opp en voldsom fart og forsvant i østlig retning.

Alle fire er helt overbevist om at de ikke var noen luftspeiling de så. De er sikre på at det var «en ting, og de kan ikke gi noen forklaring på fenomenet. Hvilken farge gjen­standen hadde tør de ikke si med sikkerhet fordi den var så høyt oppe, men den virket grålig. Synet varte i ca. fem minutter.»

 

Ukebladet NÅ

Det følgende stod skrevet i en septemberut­gave av ukebladet NÅ:

«I går og i dag har jeg snakket med Edith [...] i 5-6 timer. Om vær og vind, om flygende tallerkener, om blåbærhøsten og litteratur, om båtbygging og Desmond Leslies energiteorier. Gang på gang har jeg hoppet fra dagligdagse, fredelige emner til hennes opplevelse sammen med søsteren, Åsta, under bærturen til Øydalen. Jeg har prøvd å overrumple henne for å ryste hennes forklaring og avsløre evnt. løgn eller selvbedrag. Men hver gang har hun svart rolig og saklig på mine spørsmål, alltid i temmelig nær overensstemmelse med sine tidligere forklaringer.»

Journalisten skildret også mosjøfolks alminnelige holdning til saken:

«Etter et par dager her i Mosjøen må jeg si som de fleste jeg har snakket med: - Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Politiet nekter nervøst a uttale seg, men har også inntrykk av at damene er nøkterne og troverdige. De to politirapportene stemte overens, og damene påviste hver for seg stedet der tallerkenen skulle ha landet.»

  

Flere saker

Avisen Helgeland fortsatte oppfølgingen av UFO-saker. Ordet UFO eksisterte jo ikke den gang, men likefullt, den ene rapporten ble avløst av den neste. Tydelig at det var godt stoff en tid. Vi skal ikke ga i detalj på disse, men nevne at det også strømmet inn brev til søstrene, blant annet fra forfatteren av boken de ble beskyldt for a ha lest, George Adamski. Han støttet dem selvføl­gelig da de hadde hatt en identisk opplev­else med hans egen. Boken hans, Flygende tallerkener har landet, ble utgitt på norsk tidligere dette året. Søstrenes onkel hadde lest den.

 

Kilder:

Helgeland Diverse avisartikler høsten 1954.

NUFOC*: Mosjoen 1954

NIVFO**: Mosjøen -rapporten, 1984.

 *)NUFOC - Norsk UFO Center, navnet på UFO-NORGE mellom 1973 og 1981.

**) NIVFO - Norsk institutt for viten skapelig forskning og opplysning, skeptisk organisasjon, aktiv i årene 1981-1995.

 1994 - 40 år etter

Vi er tilbake i nåtiden. 40 ar har gått, og begge søstrene lever i beste velgående. UFO-NORGE har vært i kontakt med den eldste søsteren Åsta:

 

Vanskelig tid

«Vi har vært gjort til dumminger, det har jo vært skrevet om oss i alle aviser og bare at vi fsr mest med fanteri. Sa vi er ikke in­teressert i at det blir publisert mer om oss.»

Oppsummerte Åsta Solvang, med en blan­ding av bitterhet og oppgitthet.

Hun svarte også at hun ikke hadde klart å legge epi­soden bak seg gjennom disse 40 årene.

 

Reaksjoner?

Bortsett fra en periode med søvnløshet, som kanskje ikke var så unaturlig etter all viraken, sa var det kun, for Åstas tilfelle, et halvt år med en slags eksem over hele kro­ppen. Dette startet samme året som hen­delsen. Det væsket og rant over hele krop­pen, og klødde forferdelig. (Kan være et utslag av psykisk stress etter opplevelsen og alle skriveriene, forfatterens anm.)

På spørsmål om de fremdeles sto for det de hadde sagt den gangen, svarte hun:

«Jeg kunne jo ikke finne på si noe sånt hvis det ikke var sant!»

Hun fortalte også at hun i ettertid ikke hadde brydd seg om å lese hverken UFO­bøker eller annet innen UFO-litteraturen, bortsett fra avis- og ukebladomtaler av deres egen historie, med den frustrasjonen dette ga. Heller ikke Adamskis bok som tross alt inneholdt mange paralleller. Hun virket oppriktig og jeg fant overhodet ingen grunn til å tvile på det hun sa.

 

Kilder til artikkelen:

UFO nr. 2 1994, temahefte om norske nærkontakter av 3. grad, av Odd-Gunnar Røed.

Tilleggsinformasjon fra https://lokal-historiewiki.no/index.php/UFO­saken i Mosj%C3%B8en_(1954) ved Mentz Kaarbø.       

 

fra "UFOnr.2-2014"  om MOSJØEN saken fra 1954

 

andre kontaktsaker   |  nærkontakter ved Nävsjön ufo sv 2014 spes.obs. ufo-crash in remote Sweden with the pilot surviving at ca. the same time   | Mexico-kontakt i -53