Om jordbundne 'ånder'

avdøde alkoholikere etc. er en annen kategori av avdøde som en tid kan bli "jordbundne"

 

fra et intervju som sto i Halden Arbeiderblad

den 13.juni 2016. Det er om forfatteren Tor Carsten Nygren

og hans to bøker


 

Som mange som har sett på programmet ’åndenes makt’ - som har gått noen år på norsk tv, eller tilsv.på svensk kanal  - så ser man at mange avdøde blir ’hengende en tid fast i ingenmannsland’ og kan bli det man kaller grader av ’jordbundne’ i sine eterisk-astrale kropper. Disse legemer de 'nå er i' -  er jo egentlig en astral kopi av den fysiske kroppen – skjønt egentlig er det motsatt – det er den fysiske kroppen som er kopien av de åndelige kropper. Altså forstår de avdøde ofte ikke at de er ’døde’ og at ’de levende’ ikke lenger kan se og høre dem. Om de også har grader av frykt og forvirring, kan de tankeisolere seg fra den naturlige hjelp som gis slike, som brått kommer over til andre siden.

 

Klipp fra boken

’avtale med en avdød’ av T-C.NYGREN

fra 2007

 

fra avnittet

’Det fjerde familiemedlemmet’

”Liv er en lys og søt dame. Hun er utdannet innen informasjon og media. Hun forteller her med egne ord om dette vanvittige som hendte henne:

 

"Det var på slutten av 1989 at Kjell og jeg fikk tilbud om å leie et gammelt hus i nærheten av Bjerke travbane. Selv hadde jeg lite lyst til å flytte inn der. Det var noe med huset som jeg ikke helt ble fortrolig med. Det virket som om det inneholdt mengder av negativ energi og ville helst bli stående som det hadde gjort en tid, nemlig ubebodd. Kjell syntes derimot at huset virket koselig, og dessuten var leien ganske rimelig. Dette passet oss bra fordi vi hadde planer om å kjøpe hus noe senere. Nå hadde vi muligheten til å legge penger tilside.

"Vi   flyttet derfor inn til tross for at jeg mislikte stedet. Vi fikk hjelp av venner, og bar møbler, kasser og pappesker så svetten rant. Hele tiden hadde jeg følelsen av å bli overvåket. Det var nesten som om veggene hadde øyne. Så var det å pakke ut. Et stort keramikkfat plasserte jeg helt innerst i øverste hylle i et av skapene på kjøkkenet. Da jeg neste gang kom inn på kjøkkenet med en ny eske for å pakke ut, sto keramikkfatet midt på kjøkkenbordet. Jeg må innrømme at jeg skvatt. Hvordan i all verden hadde fatet kommet dit, og det på den korte stunden. Ingen hadde vært på kjøkkenet mens jeg var ute. Det hadde ikke vært mulig for noen å rekke å ta ut fatet fra den innerste delen av øverste hylle, for så og sette det på kjøkkenbordet.

"Det var også en stol hvor ett av benene hadde løsnet. Her var det satt inn en kile. Denne kilen var plutselig blitt snudd og satt den andre veien. Nå begynte jeg virkelig å lure. Jeg torde ikke helt å for­telle alt til Kjell, men etter hvert måtte jeg forsiktig innvie ham i noe av det som hadde skjedd. Etter all bæringen hadde jeg blitt ganske sliten i beina, og satt meg ned i en stol for å hvile litt. Jeg sparket av meg skoene og lente meg godt tilbake. Plutselig var det som om noen begynte å kile meg under føttene. Det var så kraftig at jeg øyeblikkelig trakk dem til meg.

"Nå begynte jeg for alvor å tro at det var ett eller annet vesen i huset som kanskje ville ha kontakt med meg, men hvem var dette vesenet?

 

"I dagene som fulgte skjedde det ene merkelige etter det andre. Ting forsvant og kom tilbake igjen på de mest usannsynlige steder. Bøker ble omplassert i bokhyllen. En blomstervase byttet stadig plass med et askebeger. Kald vind blåste gjennom rommene uten at et eneste vindu eller noen dør stod åpen. Stadig var den ekte følelsen der av at vi ikke var alene. Om natten hørtes lyder fra kjøk­kenet, og dørene gikk opp og igjen uten at noen kom. Stadig var det en eller annen som kilte meg under bena etter jeg hadde lagt meg om kvelden. På kjøkkenet gikk skapdørene stadig opp, og serviser byttet plass, lyset gikk av og på, og lyspærer ble skrudd ut. Det hele ble ganske slitsomt, og nervene ble noe frynsete.

I huset var det et soverom som ikke ble brukt. Dette brukte jeg som et slags arbeidsværelse. I dette rommet følte jeg en enorm kraft som bølget frem og tilbake mot meg. Det virket som om rom­met var fylt med onde ting. Ofte var det vanskelig for meg å gå inn der. Kjell merket ingen ting til dette, og kunne ikke skjønne at jeg hadde så mye imot dette rommet.

Min bestemor hadde dødd like før vi flyttet inn i huset. En natt våknet jeg av at hun lå ved siden av meg i sengen med ansiktet mot meg. Nå ble jeg virkelig engstelig. Ansiktet til bestemor var stygt og fordreid, og det var akkurat som om hun ville fortelle meg ett eller annet som sikkert dreide seg om hendelsene i huset. Jeg var helt våken, og er selv i dag ikke et øyeblikk i tvil om at bestemor virke­lig lå ved siden av meg.

 

Jeg følte etter hvert at det var en eller annen som befølte meg på hode, nakke og skuldre. Jeg skimtet også delvis en skikkelse. I begynnelsen var denne ganske utydelig, men dette førte til at jeg tok til å snakke med meg selv. Det hadde jeg vel gjort tidligere også, men nå snakket jeg liksom til en person. Selv om jeg ikke kunne se vedkommende ordentlig, fortalte jeg om hvordan jeg hadde det og om hva som hadde skjedd på jobben. Jeg betrodde meg til vesenet, og bygget opp en slags morsfølelse for det. Jeg kunne ane tilstedeværelsen ved en slags kulde, samtidig som det føltes som om jeg var i et magnetisk felt. Hårene på hode og armer reiste seg.

En dag begynte Kjell og jeg å snakke om å flytte. Vi hadde fått et tilbud om å kjøpe et hus på Nesodden. Fra den dagen ble alt for­andret. Vesenet virket å ha blitt mer deprimert og forsøkte å holde meg igjen. Etter hvert kunne jeg skimte en ung gutt i skik­kelsen. Han var tynn og så helt elendig ut. Venstre øye virket helt ødelagt.

Morsfølelsen jeg kjente for ham ble stadig sterkere. Samtidig for­svant flere og flere ting. Mange av disse ble gjenfunnet på de utro­ligste steder. En dag jeg dekket bordet for middag, forsvant en av tallerkene.

Jeg bestemte meg for å sette blomster inn på det ekstra soverom­met. Etter dette virket atmosfæren helt annerledes der. Det fikk en varmere sjel, og jeg følte ikke lenger noen redsel for å gå inn der.

 

Etter en tid fikk vi enn sønn, og vi plasserte barnesengen inne på dette rommet. Det var tydelig at sønnen vår kunne se vårt mystis­ke familiemedlem. Ofte skrek han etter at han var blitt lagt for kvelden, og var tydelig redd. Men ettersom tiden gikk ble han fak­tisk venn med det mystiske familiemedlemmet. Når han lekte, snakket han alltid til spøkelset. Flere ganger når han lekte i stuen, og en av oss skulle sette seg i sofaen, ropte han:

- Ikke sitt der! Der sitter jo spøkelset! Det virket som om spøkel­set passet på sønnen vår.

 

Nå var det helt innlemmet i vår familie, og jeg begynte å dekke bor det med en tallerken ekstra for det fjerde familiemedlemmet Skulle vi se på TV, satte vi frem en ekstra stol, og alltid når det var et eller annet, regnet vi med spøkelset. Det utviklet seg til en slags kommunikasjon mellom oss. Jeg spurte ham om han ville flytte med oss til det nye huset og fortsatt være hos oss, men han trodde ikke at han orket reisen. Altså trodde han fremdeles at han levde. Han var svært syk, forstod jeg, og det var vel derfor han ikke orket tanken på å reise den lange veien til Nesodden.

Flere ganger opplevde jeg, mens jeg satt i sofaen med min lille sønn liggende i armene mine, at han strøk meg over håret. Lillegutt smilte og flyttet blikket til et eller annet som stod bak meg.

Små barn har, mens de er riktig små, evnen til å se ting som de fleste av oss ikke ser. Alltid når lillegutt oppdaget vår mystiske venn, ble han rolig selv om han var utidig og gråt. Jeg var nå helt sikker på at den unge gutten ikke visste at han var død. Han for­stod ikke at vi ikke kunne ta i ham, og heller ikke at han kunne gå gjennom vegger og lukkede dører. Når han berørte meg, var det ikke fast som om det var en virkelig hånd, selv om det på en måte kunnes føles sånn.

At gutten var redd for at vi skulle forlate ham og huset, var gan­ske tydelig. Det var som om han stadig holdt meg igjen på en slags måte. Han tok tak i armen min når vi skulle ut å handle. Det var ikke lenger så uhyggelig å bo i huset. Imidlertid likte få av våre slektninger og venner seg der. Noen av disse følte seg iakttatt. Denne følelsen hadde jeg nå akseptert, og jeg delte alle mine tan­ker med spøkelset.

 

Egentlig er det feil å kalle ham for spøkelset, og jeg velger heretter å bruke hans riktige navn, som jeg etter hvert fikk vite. Han het Kyrre og er et menneske som oss andre, bare med den forskjellen at han lever i en åndelig tilværelse, en tilværelse som vi alle skal gå inn i etter hvert. Vi hadde bodd sammen med Kyrre i over fire år, og det begynte å nærme seg tiden da vi skulle flytte. Jeg var engstelig for hvordan det ville gå med ham da, og jeg oppsøkte et medium som oppfor­dret meg til å be for ham, slik at han kunne slippe å være jordbunden. Jeg prøvde flere ganger uten at det hjalp. Jeg trodde vel innerst inne at det ikke ville hjelpe, men det var jo verdt å forsøke.

En dag kom jeg rent tilfeldig i snakk med en nabo. Ingen som bodde i området hadde noen særlig kontakt med hverandre, så dette var en sjeldenhet. Naboen spurte meg hvordan det var å bo i dette huset som vi leide. Han mente at det måtte sitte mye vondt i veggene der. Jeg sa at det var helt ok å bo der, men ble litt nysgjer­rig, og spurte hvem som hadde bodd der før oss.

Naboen fortalte at huset vårt tidligere hadde tilhørt et eldre ektepar. De hadde adoptert en gutt som var foreldreløs. Gutten het Kyrre. Denne gutten ble tidlig et mobbeoffer både på skolen og i miljøet rundt hjemmet. Han gikk alltid alene, og var meget ensom. Etter hvert som han vokste opp viste det seg at han var homofil. Gutten slet hardt sosialt, og han begynte å vanke i belastede miljø­er. Da begge adoptivforeldrene døde, gikk dette veldig hard inn på ham. Han sørget forferdelig og begynte å drikke, og etter hvert også ble det narkotika.

 

Så en dag viste det seg at han hadde blitt hiv-positiv, og han utvik­let ganske tidlig aids. Han hadde en venn som besøkte ham på slut­ten, men han døde helt alene uten et menneske hos seg. Han hadde dødd på det ekstra værelset som vi hadde gjort til soverom for lillegutt. Beskrivelsen av Kyrre stemte helt med de glimtene jeg hadde fått av ham; tynn og stakkarslig med en gustengul hudfarge. Han hadde dessuten skjegg. Jeg spurte naboen om Kyrre hadde noe spesielt med det ene øye. Det kunne han bekrefte. Kyrre hadde i narkotikarus falt ned en rulletrapp på Oslo Sentralstasjon. Da hadde han fått ødelagt det venstre øye hvor han senere fikk en svær betennelse. Etter en tid ble han helt blind på øyet. Dette var altså forklaringen på hvorfor jeg hadde registrert noe rart med Kyrres venstre øye.

Han fortsatte med å tiltrekke seg oppmerksomhet. Stadig kilte han meg under beina når jeg hadde lagt meg, eller han strøk meg over håret. Lillegutt snakket til Kyrre når han lekte, og han hadde helt klart øyekontakt med ham.

På slutten forstod han vel egentlig at han var død, men jeg for­stod på ham at problemet var at han var bitter på at han ikke hadde fått levd et skikkelig normalt liv før han døde. Han var fortvilet over å ha mistet sine adoptivforeldre så tidlig, at han ble mobbet, at han ikke hadde noen venner, og tilslutt ble rammet av aids, for sa a gjennomgå en smertefull død i ensomhet i det gamle huset. Ofte rant tårene mine når jeg følte Kyrres nærvær. Han formidlet seg telepatisk, og på den måten fikk jeg ta del i hans tragiske, korte liv. Jeg forstod at han døde i 1986.

Jeg måtte tilslutt ta en avgjørelse. Kyrre kunne ikke for alltid være vårt fjerde familiemedlem. Han måtte hjelpes videre til den dimensjonen han skulle hvile ut i. Kanskje til det man kaller døds­riket?

 

Jeg fikk kontakt med et medium, Turid, som bodde på Vøyenenga i Bærum. Etter et besøk hos henne, avtalte vi at jeg skulle prøve å få med Kyrre dit, så skulle hun budsende hjelpere fra det planet Kyrre nå tilhørte. Hvis en avdød har noe uoppgjort i sitt jordiske liv og blir jordbunden - altså det vi kaller gjenferd - kan vedkom­mende bli hjulpet videre av en person som kan dette.

Den dagen jeg skulle til Turid, måtte jeg først på jobben. Jeg fikk kontakt med Kyrre på morgenen, og fikk ham til å forstå at han måtte bli med meg i bilen. Etter å ha satt meg bak rattet og kjørt et stykke, merket jeg hans tilstedeværelse. Mens jeg var på jobb ven­tet han i bilen.

Den ettermiddagen dro vi ut til Turid. Hun fikk forbindelse med det riktige planet, og tok ned noen lysvesener. En hel skare kom for å hente Kyrre. Han ble redd og ville ikke bli med. Han ville fort­satt leve et jordisk li~ Han ønsket å begynne forfra igjen og leve et godt liv uten de katastrofer som hadde rammet ham i det forrige liv Dette var jo umulig nå, og de fikk ham etter hvert med på å følge dem. Dette så Turid under seansen og kunne fortelle det etterpå.

 

Etter denne dagen var alt forandret i det gamle huset på Bjerke. Nå var det en varm, trygg atmosfære der. Nesten overjordisk trygg og god.

 

Etter en uke vendte Kyrre tilbake for å ta farvel. Jeg satt i sofaen og følte at han strøk meg over håret og nakken. Så holdt han meg om bakhodet lenge for deretter å sette seg i sofaen ved siden av meg. Jeg kunne tydelig føle at han satt seg hos meg. Jeg hadde lillegutt på fanget for å trøste han. Han skulle legge seg for kvelden, men ville ikke, og bare skrek. Nå var det plutselig som om han fikk øye-kontakt med noen og ble helt rolig. Han smilte bredt, og etter en stund sovnet han med et smil som var så fredelig og fornøyd at det varmet meg å se.

Siden den dagen høsten 1994 har det ikke hendt noen ting, og nå har vi forlengst flyttet inn i nytt hus på Nesodden.

 

Denne perioden av mitt liv har forandret meg helt. Jeg føler varme over å ha bidratt med å få en jordbunden sjel videre, hjem. Sjelen til en ung gutt som vel kan sies å ha levd sine noen og tjue år i helvete.

 

 flere utdrag og eksempler fra boken

Link til mer om denne boken

*

en annen dame-  nordpå – (Finnsnes) Gudrun M. Thomassen, født i 1933, lærer og healer -  har i mange år arbeidet som alternativ forfatter, og også skrevet bøker om sine kontakter til slike som tilsynelatende er jordbunde, avdøde;  dette i bøkene: Jeg ser et land (1988) og På livets reise (2000)


mer om temaet på denne video; about confused state after death

 
GENNEM DØDEN ELLER GENNEM DE PARAFYSISKE VERDENER - om 'diskarnationens/overgangens tema'

 

gamlefar (t.v) er tilstede og passer på de gamle ting  han samlet på, men ER BLITT USYNLIG  for andre, slik han tolker det  - for HAN SKJØNNER først  IKKE HVORFOR HAN IKKE LENGER FÅR KONTAKT MED "SLEKTA" - MEN han forstår gradvis at han er død, og når han begynner å åpne seg for hjelp, kan han ledes vekk til det naturlige stedet for "de døde" - hvilket er på et annet livsplan. (bildet er ikke fra boken som denne art. omtaler, men mix laget av RUNE Ø)