Dette er en oversettelse av  Dolores Cannon: "They Walked with Jesus" (pdf)

her del 4 med kap. 7-8

 

link tll første del

De fulgte Jesus - del 4

Av Dolores Cannon

 

 

KAPITTEL 7

  

De spedalskes landsby

 

Spedalskhet er en gammel lidelse som daterer seg fra bibelske tider og antakelig før. I sin verste form er den rett og slett fryktelig, og selv i dag blir ofre isolert på sykehus, i kolonier og på øyer. Mye av dette kommer av frykten som er forbundet med lidelsen, fordi den er smittsom og symptomene kan føre til en elendig fysisk forfatning som kan vare i mange år før lidelsen til slutt tar livet av pasienten.

Den blir nå kalt Hansens sykdom, og man vet fremdeles ikke helt hvordan basillen kommer inn i kroppen eller hvordan den blir overført. Den er smittsom, men inkubasjonsperioden er antatt å være fra to til tjue år. Den er svært langsomtvirkende. Selv om spe­dalskhet blir betraktet som smittsom, pådrar medlemmer av samme familie seg ofte ikke lidelsen. Så selv om spedalskhet har vært der siden begynnelsen av den kjente historien, er den fremdeles en mystisk lidelse.

Det er vanskelig for mennesker av i dag å forstå skrekken og angsten som lidelsen skapte blant folk på Jesu tid. Den var så fryktelig at den eneste løsningen var å isolere ofrene, separere dem på et sted atskilt fra resten av befolkningen. Der kunne de leve, men behøvde ikke å bli sett av andre. Hvis folk ikke kunne se dem, kunne de glemme dem. På Jesu tid trodde man at lidelse var et tegn på Guds mishag. Derfor brydde ikke folk seg om hva som hendte med disse stakkars menneskene så lenge de ikke behøvde å omgås dem. Bibelen kaller dem “urene”, og folk levde i frykt for å pådra seg lidelsen. De ulykkelige ofrene kunne ikke helbredes med vanlige metoder og ble stengt ute fra samfunnet, sivilt døde. Man unngikk både deres landsbyer og enkeltpersonene.

Bibelen beskriver symptomene på lidelsen og hvilke forholds­regler som skulle tas, men beskrivelsene er vage. I dag er de fleste bibelske vitenskapsmenn enige om at spedalskhet betegnet alle lyter som stemplet offeret som “urent” i henhold til hebraisk lov. Medisinske eksperter hevder at noen av symptomene ikke bare beskriver spedalskhet, men en lang rekke andre, mer vanlige hudsykdommer som verken er smittsomme eller livstruende. Noen

av disse sykdommene var ulike typer psoriasis, en gammel og vanlig hudsykdom. Det er den vanligste av alle hudsykdommer og finnes i alle klimaer og blant alle raser. Blant fattige og dem som levde under urenslige forhold, ble psoriasis i noen tilfeller forbundet med

andre smittsomme sykdommer, særlig skabb eller fnatt. Den kan hurtig gi utslett og føre til sårdannelse som ligner et leprasymptom.

Det finnes også flere slags hudsykdommer som kommer av planteparasitter eller epiteter (eng: epiphytes). Den alminnelige ringormen er et kjent eksempel på en slik sykdom. Ingen av disse svekker den generelle helsen. Det finnes også ulike sopper, for eksempel slike som fører til mugg og tørråte, som er selvutbredende og angriper hus og klær. Det er antakelig det Bibelen definerer som spedalskhet i hus eller klær. De ligner på enkelte typer psoriasis og er smitt­somme.

Det kan også ha vært sykdommer i bibelske tider som nå er ukjente for oss. Mange mennesker med ulike hudlidelser i middel-alderen, og også senere, ble ofte feilaktig betraktet som spedalske og behandlet som sådan og innesperret på leprahospitaler. Det ble gjort i så stor utstrekning at det på begynnelsen av det 16. århundre ble foretatt en inspeksjon på de overfylte leprahospitalene i Frankrike og Italia. Man fant ut at de fleste av pasientene, noen ganger samtlige, bare led av forskjellige hudlidelser, og bare noen få av virkelig spedalskhet.

Det var altså mulig for personer med lidelser som verken var smittsomme eller livstruende, å bli plassert i samme kategori som spedalske og forvist til isolasjon sammen med dem. Jødene tok ingen sjanser, og alle med et hårdnakket hudproblem ble erklært “urene”. Frykten hersket og ingen kunne tenke seg å nærme seg en spedalsk, langt mindre berøre en. Det eneste unntaket var Jesus, fordi han godtok alle som likeverdige. Han kunne se under det vansirete ytre og visste at det bodde en uforgjengelig menneskesjel i den deformerte kroppen.

Virkelig spedalskhet er vanligvis en langsom og snikende lidelse. I begynnelsen vises to tydelige trekk: Mangel på følsomhet i nervefibrene som har med huden å gjøre, og blodstigning i de ørsmå blodkarene under huden, noe som viser seg som uregelmessige, runde flekker eller blemmer av varierende omfang på pannen, lemmene og kroppen. Ansiktet og halsen viser kanskje bare en spredt rødhet. Flekkene kan endre farge og det kan derfor være røde, blårøde og hvite flekker samtidig. I de tidlige stadier er det nesten ingen smerte, men en viss grad av nummenhet eller bedøvelse i alle angrepne flekker. Særlig fingrene blir numne, ødelagte og brune. Det er mange sår som verker og renner.

I andre tilfeller forskyves ledd og fingrer, og tær faller av. Til slutt mister man leddene, og ansiktet og kroppen blir alvorlig vansiret etter hvert som bein og brusk blir angrepet og ødelagt. Lidelsen fører til massiv fysisk ødeleggelse etter hvert som den langsomt og gradvis fortærer kroppen. I mange tilfeller blir nesten hele den menneskelige formen ødelagt av lemlestelse og vansiring. Mens de alminnelige fornemmelsene går tapt, fører indre brannsår og nevralgiske smerter ofte til store lidelser. De ulykkelige ofrene kan leve i ti eller femten år mens sykdommen utvikler seg, og det finnes ingen kjent kur som er virkelig effektiv. Symptomer kan behandles, men selve sykdommen er uhelbredelig. Chaulmoograolje har vært den vanlige kuren mot spedalskhet i århundrer. Til tross for nye medisiner, blir Chaulmoograolje og etylester, som utvinnes av den, fortsatt brukt i mange deler av verden. Oljen kommer fra frøene til frukten av et stort tre i India. Det er meget mulig at oljen var kjent og brukt i Palestina på grunn av den aktive handelen med omkringliggende land, innbefattet India.

I Det nye testamente er det nevnt tolv tilfeller av spedalskhet, og ti må antas å høre under samme overskrift. I Luk. 17,12-19 helbreder Kristus ti spedalske, og en returnerer for å si takk. Det står ikke nevnt noen steder i Det nye testamente at Jesus gikk inn i de isolerte landsbyene som var spesielt opprettet for spedalske. Det står bare om disse få tilfellene der han møtte dem tilfeldig. Kanskje det forklarer hvorfor han ikke ble frastøtt eller skremt av dem. Han hadde, ifølge mine undersøkelser sammen med Naomi, tilbrakt mye tid blant dem i deres hjem.

Jeg har tatt med så mange detaljer fordi jeg tror at en forståelse av denne vansirende lidelsen vil gjøre forholdene som Jesus og hans følgesvenner arbeidet under, mer levende.

Da Naomi sa at det første stedet Jesu gruppe ville dra til, var de spedalskes landsby, begynte jeg å forstå logikken i hans tenkning. Han hadde innsett at hans niese var bestemt på å følge ham. Han greide ikke å snakke henne fra det. Men det ville være en “ilddåp” å ta henne med til et sted som en leprakoloni. Her ville hun møte ulykkelige mennesker med den verst tenkelige sykdommen. Det ville enten styrke henne eller bryte henne ned. Hun ville innse at denne typen arbeid ikke var behagelig, men innebar at man var utsatt for menneskers lidelse og forsettlige isolasjon. Det var ingen tilfeldighet at Jesus valgte å føre Naomi inn i en slik situasjon og utsette henne for det verste først. Han tenkte antakelig at hvis hun ikke greide det, ville hun bønnfalle om å bli tatt med tilbake til tryggheten i foreldrenes hjem. Jeg tror han ville ha ordnet det slik at hun kunne dra tilbake, men i så fall ville det være hennes beslutning, og hun ville måtte leve med den. Hun ville ikke ha noen andre å skylde på. Hun hadde fulgt sitt hjerte, og hun ville snart finne ut om nasareerens vei også var hennes.

Da vi fortsatte historien under sesjonen den påfølgende uken, antok jeg at ingenting av interesse ville skje på den halvannen dag lange reisen. Derfor flyttet jeg Naomi frem til reisens slutt.

 

D: Den første reisen etter at du forlot dine foreldres hus, er nesten over. Hva gjør du? Hva ser du?

A: Vi går inn i de spedalskes landsby. Og jeg ser en stor dam med vann, og jeg ser åser. Landsbyen er beskyttet av kalksteinsåsene. Vi går inn i landsbyen nå.

D: Var det en hard reise?

A: Den var lang og vann, men vi hadde ingen problemer, så det var ikke så anstrengende.

D: Vet de andre i gruppen at du egentlig er en pike?

A: Nei de tror jeg er en ung gutt. Jeg er kledd som en ung gutt. Og selv om ansiktet mitt ser litt feminint ut, er det vanskelig å se i denne alderen. Jeg er av den tynne, senete typen, så det er en god forkledning.

D: Går du under et annet navn?

A: Jeg har ikke... la meg se. (Klukklatter) Nå husker jeg. Jeg har ikke tenkt på det, men det var selvsagt så mange ting å huske på. Jeg ble presentert og nasareeren nølte. Men så presenterte han meg som Nathaniel Nathan.

D: Nathan. Fortalte han dem at dere var i slekt?

A: Nei, han kalte meg sønnen til en nær venn, som forsøkte å finne ut om dette var den riktige veien å gå.

D: Det var diplomatisk. Jeg lurte på hva de andre i gruppen visste om deg. Så han vil kalle deg Nathan eller Nathaniel nå. Du sa at landsbyen var beskyttet av åser?

A: Ja. La meg se om jeg kan forklare det. Det er noen kalksteinsåser som ikke er så høye. Og landsbyen er på bunnen av åsene. Dammen kan komme fra en stor kilde. Den er på den andre siden av landsbyen. Det er en liten koloni. Det ser ut til å være litt planteliv, men området er ganske tørt og øde.

D: Ligger den langt fra andre landsbyer eller byer?

A: Ja. De valgte denne beliggenheten på grunn av avstanden. De blir ikke bra behandlet, og de trengte et sted der de kunne leve i innbyrdes fred.

D: Hvorfor blir de ikke bra behandlet?

A: Denne lidelsen skaper misdannelser og fører til mye frykt hos andre. Så den alminnelige person er ikke vennlig og kan knapt se på disse menneskene, særlig når lidelsen er blitt virkelig kritisk. De lever i frykt for å få lidelsen.

D: Har du noen gang sett mennesker med denne lidelsen?

A: Nei. Jeg føler ikke egentlig frykt fordi jeg føler at jeg er der jeg skal være. Og mine stemmer og mine bønner har gitt meg styrke til å vite at jeg skal tjene. Og det å vite at jeg hjelper til med å helbrede, fysisk eller emosjonelt, gir meg styrke.

D: Jeg antar at det også gir deg styrke at Jesus ikke har noe imot å gå inn der.

A: Ja. Hans mangel på frykt løser opp den frykten jeg måtte ha.

D: Og du sa at det var flere andre i gruppen, ikke sant?

A: Ja. La meg se om jeg kan telle dem. Det ser ut til å være... tolv.

D: Er alle menn?

A: Det er to eldre kvinner. Jeg tror det er kvinner som har bakgrunn i helbredelse. De har vært på andre reiser sammen med ham. Kanskje de kommer spesielt når han drar til denne landsbyen.

D: Tror du han har vært i denne landsbyen før?

A: Ja, han har. Han besøker forskjellige steder på nytt. De lever i håpet om at han skal komme tilbake.

D: Vet du hvor lenge dere skal være der?

A: Jeg tror det vil gå sju dager.

D: Kommer dere til å bo sammen med folket mens han er der, eller vet du noe om det?

A: Vi setter opp vår egen leir, men det er i landsbyen. Og så skal jeg være ved hans side og lære av legene. Jeg skal bare være observatør eller assistent.

D: Så noen i gruppen er leger?

A: Ja. Jeg vet at kvinnene har vært til stede ved fødsler og hjulpet til med dem. Men de har assistert leger, så de har de kunnskapene.

D: Tror du at noen av mennene er leger?

A: Ikke egentlig faglærte, ikke denne gangen. Han kan ikke alltid få tak i leger som er villige til å bli med, når han er klar til å reise. Disse menneskene har kjennskap til det å jobbe med spedalske og har kanskje vært assistenter for leger, så de kan gjøre det.

D: Så han tar vanligvis leger med seg på reisene.

A: Ja, hvis de er tilgjengelige og villige.

D: Ja, jeg kan forstå at selv en lege er redd. Vil du så flytte deg litt frem og fortelle hva som skjer?

A: (Sukk) Ja. Vel, det er tre av oss som går inn i et lite hus. Familien i huset består av en eldre mann og en kone, og det synes å være to andre der. Den eldre mannen... (hun trakk brått pusten dypt inn og kom med en lyd som tydet på en voldsom reaksjon). Å boy!

 

Det var tydelig at Naomi opplevde sitt første møte med en som var rammet i lidelsens verste faser.

A: Jeg forsøker å være sterk, men (mykt) det er vanskelig. Hans tilstand er kritisk. Det virker som om alt som kan gjøres nå, er å forsøke å lindre smerten, og forhåpentligvis vil han snart foreta overgangen ut av kroppen.

D: Du sa at det var tre av dere som gikk dit inn. Var Jesus en av dem?

A: Ja, og en av de eldre kvinnene. Hun har en pakke med bandasjer og forskjellige pulvere som hun kan blande for å lindre noe av sårheten. Det er lindrende, men ingenting ser ut til virkelig å bekjempe lidelsen. Mens jeg har vært her, har jeg sett den på så forskjellige stadier. Og nå og da får du håp om at det ikke vil bli verre. Men disse menneskene forsøker så godt de kan å leve med tro og hjelpe hverandre.

D: Du sa at mannen er så dårlig at de bare vil forsøke å lindre smerten. Skal kvinnen gjøre det?

A: Ja, men hun er hovedsaklig her for å bandasjere og forsøke å lindre den verste oppløsningen. Jesus ber og legger hendene sine på mannen. Og... det er nesten som om jeg kan se et lys stråle ut fra mannens ansikt. Nasareeren legger hendene sine på mannens hode, kronen, og jeg ser dette glødende lyset. Og så legger han hendene sine på mannens hjerte. Han står slik i stille bønn over mannen. Og jeg ser den gylne gløden fra hjerteregionen hans. (Følelsesfullt) Ååå! Det er vanskelig å beskrive.

D: Hva mener du?

A: Det er vakkert, men det er mer enn det. Det fyller deg. Det fyller tomheten i deg. Og det får alt til å føles varmt og elsket, og det er ingen tomhet innenfor. Det er vanskelig å sette ord på det.

D: Du mener du føler det slik bare ved å se på ham?

A: Ja, ja. Og du kan se at mannen... ansiktet hans er rolig... smerten synes å være mye mindre. Og her om dagen gjorde nasareeren... han løftet hånden min og tegnet en sirkel på håndflatene mine med en finger (hun gikk igjennom bevegelsene). Og han sa: “Også dette er hjertet. Sentret i håndflatene. I sentret er det et annet hjerte chakra Og derfor er det sa stor kraft i helbredelsen til disse hendene, på grunn av energien som kommer rett igjennom.

D: Brukte han ordet “chakra”?

A: Hjerte... senter. Hjerte... chakra? Jeg er ikke sikker.

D: Mente han dine hender, eller sine egne?

A: Jeg tror han mente alles hender. Han tok hånden min... og han tok den andre og sa: “Også disse er hjertesentre.” (Hun gikk igjen igjennom bevegelsene med å tegne sirkler midt på håndflatene.)

D: Han tegnet en sirkel på håndflatene dine?

A: Ja. Kanskje det bare er en del av undervisningen, for jeg har alltid følt energien og styrken der. Og hver gang han rørte ved meg, var det så sterkt. Så kanskje hvis du kjenner forbindelsen, hvis du er klar over forbindelsen og det blir gjort gjennom hjertet og med renhet, da er energien bare en direkte forbindelse. Og energien fra hjertet er den sterkeste av alle medisiner.

D: Mange ville ikke forstå det, ville de?

A: Jeg tror ikke det, men det virker bare så naturlig på meg.

D: Så han mener at i tillegg til hjertet inni kroppen er det også andre hjertesentre i kroppen?

A: Det var slik han forklarte det. Det var det jeg forsto, og jeg har aldri hørt noen si noe slikt før.

D: Kanskje det forklarer noen av måtene han er i stand til å helbrede på?

A: Da han fortalte meg det, virket det så riktig. Det ga så mye mening. Og da jeg betraktet ham, var det så klart. Og når du ser på menneskene, vet du at det er et verktøy. Den stakkars mannen hadde slike fortvilte smerter, og ansiktet hans er så rolig akkurat nå.

D: Tror du at de andre i rommet kan føle det samme som deg?

A: Jeg vet ikke. Jeg vet de må føle noe. Jo ... stillheten er så annerledes. De må føle energien, eller bare se kjærligheten og omsorgen som strømmer fra ham.

D: Jeg antar det er tydelig for alle som ser på ham, at dette ikke er noen vanlig mann.

A: Nei. Han er så bevisst, så samstemt med... (hun hadde vanskelig­heter med å finne ordene) Gudsforbindelsen, eller Gud i seg eller Gudshensikten. Jeg vet ikke det riktige ordet. Men jeg antar at de fleste ikke engang er klar over ting som er så klare og så enkle for ham.

D: Tror du han er annerledes enn andre menn?

A: Han er annerledes på grunn av sin sensitivitet og forståelse og sin totale mangel på frykt. Han er så sikker på sitt sted og sin oppgave.

D: Har du noen gang hørt noen si at han er annerledes enn andre menn?

A: Ja. Det er mennesker som gjør ham til noe som ligner mer på en gud. Han har krefter og evner som jeg aldri har sett. Jeg vet at han er menneske, men likevel vet jeg at hans ånd og energi er annerledes.

D: Du har hørt mennesker si at de tror han er mer lik en gud?

A: Ja. For når du ser ham gjøre noen av de tingene han gjør, er det ingen andre måter å forklare det på. Og likevel forsøker han hardt å lære oss at vi alle er i stand til å være det han er og gjøre det han gjør. Bortsett fra at jeg tror de fleste av oss ikke kan finne den renheten i hjertet, og ønsket. Det er vanskelig å være på en slik vei og ikke bli trukket fra den av andre ting som de fleste menn og kvinner blir trukket fra på grunn av.

D: Ja. Den menneskelige delen ved det å leve gjør det vanskelig å forbli ren. På den måten er han annerledes.

A: På den måten er han ikke som noen andre.

D: Jeg lurer på hva han tenker når han hører folk si at han er som en gud.

A: (Latter) Men han godtar det ikke. Å, jeg kan huske ham si - det var omtrent slik - han sa: “Min bror, jeg er ikke mer enn det du er. Jeg vet bare hva jeg kan være og hvordan jeg kan tjene. Og jeg har sann kjærlighet og tro på min Gud.” Han forsøker å klargjøre hva han mener hans oppgave er.

D: Hva tror han at hans oppgave er?

A: Han tror han ble sendt hit for å være en livets lærer, en livets stråle.

Å være et eksempel på hva menneskeheten kan være og på de evnene menneskeheten har. Og at alle kan gjøre det han forsøker å lære dem.

D: Det gir mening, men du vet hvordan mennesker er. Det er vanskelig å komme igjennom til noen av dem.

A: Ja. Og de fleste lever i slik frykt for noe eller mange ting. Til de kan fordrive frykten og ikke være redd for å kjenne seg selv og lytte til hjertet, kan de ikke nås. De må selv finne det.

D: Ja, det gir mening. (Jeg gikk tilbake til den hendelsen hun så på.) Men han arbeider med mannen i rommet, og så har ikke mannen smerter lenger. Gjør han noe annet i det lille huset?

A: Nei. Han var sammen med mannen en stund, og deretter gikk han bort til kvinnen og bare holdt hendene hennes. Jeg kunne ikke helt høre hva han sa til henne, men han sa at han ville komme tilbake. Og han fortsatte med neste besøk.

D: Går du sammen med ham på det neste besøket også?

A: Ja. Vi gikk.. Å, det er trist. I den neste bygningen vi gikk inn i, bodde det barn som ikke hadde familie eller foreldre. Du skjønner, ikke alle barna ser syke ut. Du kan ikke se at de har sykdommen. Jeg antar du kan utvikle sykdommen på forskjellige stadier eller på forskjellige alderstrinn. Så noen av dem ser så perfekte ut. Og noen av dem er så... fortært (et dypt sukk). Men dette er barnas hus.

D: De bor sammen i det huset, de som ikke har foreldre?

A: Ja. Det er en sykepleier eller en som tar seg av pleien og bor sammen med dem hele tiden. Og det er andre hjelpere eller en annen betjening som kommer om dagen.

D: Hva gjør han der?

A: Han går bort til hvert barn og... enten snakker med det eller... Han rører alltid ved dem. Jeg ser ham røre ved ansiktet, smile kjærlig og legge hendene sine på dem. Men han tar seg tid til å snakke med hvert av dem.

D: Kan du høre hva han sier?

A: Å. Det er en liten pike som sitter i et hjørne og... han spør hva hun heter og... (bredt smilt) hun kom opp på fanget hans. Og han spør om hun vil bli frisk eller om hun vil dø. Og han forteller henne at hun vil bli frisk og at hun vil vokse opp og hjelpe til med å ta vare på barna. Og at hun må ha et rent hjerte, et kjærlig hjerte, og ikke fortvile, for hun er der Gud trenger henne. Og hun vil kjenne kjærlighet og... det er hva han sier til henne (alt dette ble sagt med slik vakker følelse).

D: Det er vakkert. Hva gjør den lille piken?

A: hun bare sitter og stirrer på ham. Og han klemte henne og satte henne ned. Og hun smiler. Og han går bort til en gutt som bare har ett bein. Og, å, han er i en dårlig forfatning (stort sukk). Men Jesus går bort til ham og kneler ved siden av ham og legger hendene sine på ham. Og det lille ansiktet ser opp, og tårene renner nedover kinnene hans (hun var nesten på gråten selv da hun fortalte dette). Men barnet legger merke til noe spesielt. Jeg kan se det.

 

Det var vanskelig for meg å forholde meg objektiv. Fortellingen var så gripende at jeg faktisk følte at jeg var til stede i den inderlige følelsen.

 

D: Kunne du se noe denne gangen? Jeg tenkte på lyset.

A: Å. Jeg så... det virker som om jeg alltid ser lyset. Kanskje ikke så sterkt som jeg gjorde før. Det var noe sterkt med den gamle mannen. Men jeg ser alltid en liten glød komme fra nasareerens hender hver gang han legger hendene på noen. Denne gangen så jeg gløden da han la hendene sine på guttens hode og hjerte og bein. Men jeg ser også gløden, den gylne gløden, rundt Jesu hode... som en liten halvsirkel.

D: Er den alltid der?

A: Nei ikke alltid. Den er der noen ganger når han er sammen med noen, eller noen ganger ser jeg den når han ser på meg. Men den er ikke alltid der.

D: Skjedde det noe da han la hendene på den lille gutten?

A: Det beroliget ham. Det synes alltid å berolige mennesker. Men det er det jeg så.

D: Så det skjer ikke et mirakel hver gang han gjør det, eller hvordan ville du definere et mirakel?

A: Jeg tror jeg ville kalle det faktum at smerten blir lindret og de får ro, et “mirakel”. Men du ser ikke at disse menneskene, som er så syke, står opp og går og får tilbake kroppen sin. Miraklet er kjærligheten og hvordan det beroliger dem. Og hvis det er meningen at de skal bli bedre, blir de det. Jeg har hørt historier Om at noen av dem aldri fikk sykdommen. Og noen ganger stopper den og de vet ikke hvorfor. Men vanligvis utvikler den seg, og alt du kan gjøre, er å lindre smerten.

D: Så den tar ulike former hos ulike mennesker.

A: Ja. Og noen ganger, hvis hans energi blir godtatt... kanskje det er menneskene som har mer tro eller mer styrke i forhold til det de føler komme fra ham, kanskje de får det lettere. Selv om han fortalte meg at alle har sin tid for når de skal tilbake til Kilden. De skal kanskje bare være i den fysiske kroppen en stund, så det er vanskelig å vite.

D: Det gir mening. Har han noen forklaring på hvorfor menneskene må lide på den måten?

A: Han tror det er en del av enkeltmenneskets utvikling. Det er vanskelig å forklare når du ser mennesker i slik smerte, som blir fortært. Men han vet at det finnes årsaker til alt, og det er leksjoner å lære fra alt, så ingenting skjer tilfeldig. Kanskje de skapte leksjonen i en tidligere tid, da de var her i en annen form. Det er derfor mennesker i smerte eller med sykdommer noen ganger får lov til å dra raskere enn andre, fordi leksjonen er fullført.

D: Tror han at mennesker har levd i andre former?

A: Han sier det ikke akkurat på den måten, men han sier: “Når de har vært her før. Når de har lært tidligere leksjoner.” Han sier det på forskjellige måter. Men du forstår at han tror vi besøker jorden mer enn én gang, for å lære og for å tjene. Og at vi kommer i Guds ærend hver gang vi kommer. Det er for at vi skal lære og komme nærmere det vi, som et folk, er ment å være. Slik at det ikke er noen separasjon.

D: Er det det samme som deres religion sier?

A: Nei. Jeg har aldri hørt ting i mine omgivelser som jeg hører av ham. Og likevel når jeg hører det av ham, høres det så klart ut, så riktig, så kjent. Jeg vet at han studerte på mange steder med mange vise lærere. Så han er blitt klar over så mye mer.

D: Ja, så mye mer enn den alminnelige rabbi.

A: Ja. De vil ikke høre noe nytt. Så han går sin egen vei og lærer om sin egen tro.

D: Kanskje det er en av grunnene til at han ikke alltid er enig med templet.

A: Ja. Og det fyller rabbiene med frustrasjon og frykt for at det skal rokkes ved deres tro. At det skal stilles spørsmål ved deres makt og autoritet. Og han er i stand til å gjøre det på en slik måte at han ikke behøver å være mektig og voldelig. Så jeg har lært at det er mange former for frykt, og du kan ikke se klart eller føle sannheten eller lyset. Du må skrelle av hvert lag av frykt. Og jeg antar at det kan ta mange liv.

D: Jeg skjønner at rabbiene frykter ham. Den alminnelige person ville ikke utfordre myndighetene, ville han?

A: Nei, fordi du er vokst opp til å tro at “dette er sannheten, dette er Loven, og du stiller ikke spørsmål ved det eller utfordrer det.”

D: De må tro at han er en uvanlig mann, siden han utfordrer dem.

A: Ja. De fleste av dem, ikke alle. Det er noen som er visere og vennligere. De vil ikke snakke høyt for ham, men de vil ikke gå imot ham.

 

Jeg gikk tilbake til den hendelsen hun så på.

 

D: Gjør han noe annet i huset der barna er?

A: Å, han bare besøker dem, og etterpå skal de gå ut og sitte sammen med ham ved kilden. Eller de som er i stand til det, kan spasere sammen med ham.

D: Det er bra. Gjorde du noe annet den dagen?

A: Å. Jeg var sammen med den eldre kvinnen på noen av hennes gjøremål og hjalp til med å bandasjere og blande puddere. Jeg bare hjalp til med å rense og gjøre det mer behagelig for menneskene.

D: Så du var ikke sammen med Jesus hele tiden. Det er mange andre ting som også skal gjøres. Vel, det høres ut som om du gjør det du ville gjøre. Er du glad for at du kom, eller er du lei deg?

A: Å! Jeg er glad. Det er dette jeg er ment å gjøre. Jeg er helt sikker på det. Jeg har ikke noe ønske om å gjøre noe annet. Som jeg sa, om jeg hadde blitt i mine foreldres hus og giftet meg og forsøkt å ha en familie, ville jeg ha skuffet mange. For hvis du går imot ditt hjerte og din intuisjon, når det deg til slutt. Da må du stå ansikt til ansikt med det, og vanligvis lider alle. Så det er bedre å være sannferdlig og kanskje forårsake litt smerte i begynnelsen. Men å vite hva din sannhet er og hvor du skal være, er alltid det beste.

D: Jeg trodde at det for en ung pike som ikke hadde vært så mye ute i verden, ville være vanskelig å se mennesker som er så syke.

A: Det er hardt, fordi ikke engang min fantasi forestilte seg det slik Men det er denne overveldende følelsen av å være trengt og til nytte. Og det å gi, som det å motta, fyller meg. Jeg trenger ikke noe annet.

D: Det er bra, fordi mange unge piker ville ha ønsket å dra hjem etter å ha sett noe som dette.

A: Nei. Jeg vil strekke meg mer ut. Jeg vil gjøre det lettere for dem så langt jeg kan.

D: Det er beundringsverdig.

A: Nei. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg kunne ikke ha gjort noe annet i dette livet. Jeg trenger dette. Jeg trenger dette like mye som enhver jeg kan hjelpe, fordi det ikke er noe annet som kan fylle meg (-med en god følelse som av dette).

D: Ok. Vel, la oss flytte oss til de neste dagene og se om det skjer noe annet som du vil fortelle om, mens dere er i landsbyen. En hendelse eller noe Jesus gjør som du vil snakke om. Kan du finne en hendelse?

A: Jeg ser et hyggeligere tidspunkt da vi er samlet rundt kilden. Det er en hyggelig dag, og mange i landsbyen er utenfor sammen med ham. Jeg ser ham stå der med hendene løftet, og han snakker. Og han går bort og henter en liten kopp vann... og han gir den til en av kvinnene som sitter der. Hun drikker vannet. Og han legger hendene sine på hodet hennes. Han sier til henne: “Min søster, Guds lys er over deg. Energien strømmer gjennom deg. Du vil finne styrke og du vil frigjøre lidelsen. For du trengs på en annen måte.” Og jeg ser kvinnen sitte der i transe... jeg føler en kjølig bris... Og jeg husker at tiden gikk Han satte seg ned rett ovenfor henne. Og jeg ser hendene hans løftet slik (hun løftet hendene slik at håndflatene vendte utover). Jeg ser gløden fra hjertet hans og rundt hodet og i hendene hans, midt på håndflatene. Hun åpner øynene. Og hun ser annerledes, roligere ut... Og hun gråter. Hun tar hånden hans og kysser den og takker ham, for hun vet at en forvandling er kommet over henne... Hun sa at hun hørte en stemme snakke til henne. Og hun vet at hennes oppgave er å være i landsbyen og få opplæring som lege slik at hun kan hjelpe til med å helbrede og gi lindring til dem som trenger henne.

 

D: Tror du hun er blitt helbredet fra lidelsen?

 

A: For meg ser hun annerledes ut, noe som er synlig rundt henne. Hun ser rolig ut. En annen glød. Det er en forandring, men jeg kan ikke helt si hva. Jeg vet at beina hennes var angrepet, men jeg vet ikke hvor alvorlig hun var angrepet innenfor. Så vi får se. Men det er ikke den samme personen.

D: Jeg lurte på om det var noen synlige sykdomstegn som hadde endret seg?

A: Jeg husker at det var på beina hennes, og hun hadde vanskeligheter med å gå. Men jeg har ikke sett henne reise seg eller bevege seg. Hun sitter på det samme stedet og har kysset hendene hans, og jeg ser tårene renne. Tårer av kjærlighet og glede. Men ansiktet, uttrykket er annerledes. Noe endret definitivt personen. Jeg tror at fysiske endringer noen ganger skjer langsommere, de skjer ikke alltid med det samme. Det umiddelbare var det totalt forskjellige uttrykket. Det rolige uttrykket, gløden.

D: Kanskje den fysiske endringen vil skje langsomt over en lengre tidsperiode.

A: Det skjer, har jeg hørt: Og jeg håper at det vil skje med henne.

D: Så noen ganger fjerner han ikke bare smerten. Han arbeider på forskjellige måter.

A: Ja. Han sier at alle har sitt eget mål, sin egen plan. Og disse menneskene trenger hverandres styrke for å kunne fortsette. Hvis de kan se at mennesker i deres egen landsby kan komme seg igjen og være til hjelp, er det i seg selv helbredelse for de andre.

D: Ja, det er. Så du tror at han er i stand til å se hva hennes vei er?

A: Jeg tror han kan det noen ganger, eller noen ganger når han rører ved mennesker, tror jeg han får klare bilder eller klare tanker Og han vet straks hva de skal gjøre. Klarheten kommer.

D: Han kunne tydeligvis fortelle at kvinnen skulle gjøre noe annet.

A: Ja. Jeg ser ikke at det alltid skjer slik. Eller noen ganger skjer ting og vi hører ikke engang om det. Det er ingen plan ved det. Det skjer til forskjellige tider, det er ikke noe fast mønster.

D: Etter at dere har dradd, kan det også skje noe, og dere vil ikke engang vite om det. Det er dét du mener. Ok. La oss flytte oss fremover til en annen hendelse som fant sted mens dere var der. Skjedde det noe annet interessant?

A: (Pause) Vel, det var spesielt. Men jeg... Å jo! Jeg så ham ta bandasjene og pudderet og legge dem på ansiktet til en mann hvis kinn var fortært. Han gjorde det og så holdt han hendene der og ba. Og da vi kom tilbake for å undersøke ham dagen etter, var forandringen... (sukk). Det er vanskelig å snakke om fordi det ikke virker virkelig. (I ærefrykt) Det var... som om kinnene hadde vokst ut igjen. Sykdommen var fremdeles der, men jeg hadde aldri sett pudderet virke slik når kvinnene brukte det. Det hjelper alltid. Det lindrer alltid smerten - og særlig hvis det er en alvorlig infeksjon, kan forskjellen være stor. Men mannen beveget munnen og drakk uten smerte, og det var... et endret uttrykk, som med kvinnen. Og jeg tror at nasareeren noen ganger vet at... kanskje han får en klar tanke eller et bilde. Kanskje han visste at selv om dette er denne mannens vei, hadde han allerede hatt stor åndelig fremgang. Kanskje hans hjerteenergi forbundet med nasareeren på en eller annen måte, er så sterk at den påvirker det fysiske. Og mannens ansikt hadde vokst ut igjen, selv om sykdommen fremdeles var der. Men han var som en annen person, med et annet uttrykk Han var i stand til å bevege og bruke munnen, og han kunne gjøre det uten smerte. Så det var et stort mirakel. Alt er mirakler. Jeg antar alt kan være et mirakel.

D: Det skjer bare ikke på samme måte hver gang.

A: Nei. Og du er redd - ikke egentlig - kanskje det ikke er det riktige ordet. Men å snakke uten å ha sett noe slikt, gjør det nesten mindre virkelig. Noen ganger, hvis du holder det for deg selv, vet du at det er trygt, og det vil forbli slik du så det.

D: Fordi det er så vanskelig å tro.

A: Men det var... så spesielt.

D: Blir alle han kommer i kontakt med hjulpet, eller er det noen som ikke blir hjulpet i det hele tatt?

A: Jeg tror alle får lindring. Å, det varer ikke alltid. Men du kan se at smerten blir lindret når han besøker dem og rører ved dem. Det er sjelden at sykdommen endres, men de får alltid lindring, selv om det bare er for en liten stund.

D: Jeg lurte på om det var noen som ikke ble hjulpet i det hele tatt.

A: Å. Jeg antar det kan være det, men jeg har ikke sett det. Jeg har sett ham legge hendene sine på disse menneskene og snakke med dem. Det synes å ha hjulpet, selv om det har vært for en kort stund.

D: Så de blir alle hjulpet i ulik grad. Ble dere i landsbyen i sju dager slik dere hadde trodd?

A: Ja. Vi var der i sju dager.

D: Hva gjorde dere etter det?

A: Vi er på vei til en annen landsby.

D: Jeg lurte på om dere skulle dra hjem igjen?

A: Nei. Jeg tror denne reisen kommer til å vare ytterligere tre sjudagers perioder. Han har visse områder han skal besøke.

D: Vet du noe om hva som venter dere på det neste stedet?

A: Det er en landsby der han har mange tilhengere. Der de ber ham komme og undervise og tale.

D: Er det langt unna?

A: La meg se... det vil ta to dager.

D: Har du hørt navnet til noen av mennene i gruppen som du har vært sammen med hele denne tiden?

A: Ja. Det er... Johannes, Esekiel og Jeremias (*1)... David (pause mens hun tenkte). Jeg er ikke sikker.

D: Nå som du har vært blant dem, tenkte jeg at du visste noen av navnene. Du fortalte hva kvinnene gjorde. Hva gjorde de andre mennene i løpet av denne tiden?

A: Vel... du skjønner, jeg kom ikke i kontakt med så mange av dem. Jeg tror noen av dem hjalp til med reparasjon og bygging, og noen av dem er skribenter og lærere. Noen av dem har jeg ikke vært sammen med i det hele tatt, eller jeg har ikke engang sett dem. Så... jeg tror de har spesifikke oppgaver, forskjellige måter å hjelpe på. Noen av dem drar av sted for seg selv og ber eller studerer, så jeg ser dem ikke hele tiden.

D: Det gir mening, for det må være mange måter å gi hjelp på i en landsby der alle er så syke. Reparasjoner kunne ikke bli gjort, så mennene kunne hjelpe til på den måten. Og hvis de var lærere, arbeidet de antakelig i andre deler av landsbyen.

 

(*1)De engelske navnene er John, Ezekiel og Jeremiah - o.a.

 

Det hørtes praktisk ut. Tolkningen av de bibelske historiene om Jesus og hans disipler gir det inntrykk at de fulgte ham fra sted til sted mens de lyttet og forsøkte å lære av ham. For meg høres denne versjonen mer ut som det som faktisk kan ha skjedd. Det ville være fornuftig av Jesus å omgi seg med mennesker med ulike talenter, slik at de kunne arbeide sammen med menneskene de kom i kontakt med, på en praktisk måte. Når alt kom til alt, levde de i den virkelige verden som var full av anstrengelser. Det viser også at Jesus ikke forventet å utføre mirakler hele tiden. Han tok leger (menn og kvinner) med seg for å bruke deres helbredende puddere og medisiner. Han stolte ikke på sin kraft alene. Vår bibelversjon har alltid skildret ham som en allmektig som ikke trengte noen. Jeg tror han var mye mer menneskelig enn vi noen gang har trodd. Hvis han ikke trengte noen, kunne han ha reparert bygningene mirakuløst også. Disiplene og tilhengerne gjorde alt de kunne for å hjelpe, og satt ikke uvirksomme og så på at mesteren utførte sitt arbeid.

 

D: Det høres ut som om Jesus omgir seg med mange forskjellige slags mennesker på sine reiser.

A: Ja. Vanligvis oppsøker de ham også. Mange av dem føler behov for å tjene og gi ut fra det de kan best. Så de synes alltid å være der til riktig tid, og han ender opp med dem han trenger.

D: Har Johannes noen spesielle oppgaver?

A: Han synes å stå Jesus svært nær, og han synes å forsøke å være ekstra øyne og ører for ham. Han holder orden på tingene slik at de som trenger å se ham, får se ham, og passer på at han kommer til samlingene. Johannes organiserer mange av aktivitetene eller møtene.

D: Du mener at han drar foran gruppen og ordner disse tingene?

A: Noen ganger gjør han det, avhengig av hva slags reise det er. Men når vi kommer til et sted, synes han å sørge for å holde orden på planene våre. Passer på at ting blir gjort, og gjør nasareeren oppmerksom på ting som trengs å gjøres.

D: Slik at han tar vite når noen vil ha et møte eller en samling.

 

Dette var en annen praktisk ting som ikke står i Bibelen. Johannes var som en PR-mann. Jesus kunne ikke bare vandre fra landsby til landsby. Han trengte noen som gikk i forveien og sørget for at alt var klart, og også for å forsikre seg om at alt var trygt.

 

D: Den landsbyen dere skal til, der du sa det var grupper av hans tilhengere, har den landsbyen et navn, eller har du noen gang hørt at den ble kalt for noe?

A: Det høres ut som... Bar-el (hun gjentok det og jeg sa det etter henne).

D: Og dere vil være der om to dager. Det vil være annerledes. Det vil ikke være så mange syke mennesker der. Vel, han startet med å vise deg det verste, ikke sant?

A: Ja. Og det er Ok

D: Kanskje tanken bak var at hvis du ikke greide det, ville han vite det med det samme (vi lo begge to). Er det Ok at jeg kommer tilbake igjen og snakker med deg? For jeg liker å høre om din reise og dine historier. Jeg vil også lære.

A: Det vil jeg også.

D: Og jeg vil lære så mye jeg kan om denne mannen, så du hjelper meg også.

 Deretter brakte jeg Anna tilbake til full bevissthet. Jeg lot båndopptakeren stå på mens hun fortalte om noe av det hun husket fra sesjonen.

 A: Jeg husker at de som ikke blir friske eller ikke blir noe bedre, ikke føler noe sinne ovenfor dem som gjør det. Akkurat nå, mens minnene fremdeles er så klare som dette, har jeg en sterk følelse av det.

D: Det var ingen harme?

A: Nei. Og av en eller annen grunn kom den tanken inn i hodet mitt, akkurat nå synes jeg det er rart.

D: Vel, det hele er rart! (Latter)

A: Kanskje det var nok at hvem som helst av dem som kom i kontakt med ham, kjente den lindringen, den følelsen av å bli fylt... selv om det bare var for en kort stund. Og ved å ha kontakt med den følelsen, fikk de kanskje nok glede for sine medmennesker til at det fjernet den harmen som måtte ha vært der.

D: Det viser at alt han gjorde, var imot den menneskelige naturen.

A: Jeg forsøker å sammenligne det med andre regresjoner vi har utført. Det er det samme, men dette er så mye mer... engasjerende og følelsesfullt, tror jeg at jeg vil si. Kanskje noe av det blir i meg. Jeg tror alle regresjonene har lært meg en lekse om noe. Jeg har gode følelser for denne fordi jeg føler klarhet ved den. Jeg mener, mannen var virkelig for meg. Og jeg kan fortelle deg, når jeg så på de øynene - jeg kan fremdeles føle det - ble jeg totalt fylt. Jeg har aldri kjent den følelsen før, å være så totalt fylt av tilfredshet og kjærlighet. Jeg har alltid hatt dette lille, tomme punktet inni meg, og det var borte.

D: Er det borte nå?

A: Vel, det er borte når vi arbeider. Det er ikke borte i dette livet. Men... jeg har alltid hatt dette lille, tomme, nagende punktet. Når jeg var sammen med ham og så inn i øynene hans, var det den mest fullendte emosjonelle følelsen jeg noen gang har hatt.

 

Selv om Anna uttrykte det på en annen måte, beskrev hun i alt vesentlig den samme følelsen som Mary hadde hatt.

 

A: I regresjonen er det så naturlig å være der, men når jeg er våken, er det det siste jeg ville tenke på. Jeg føler meg virkelig emosjonell, men det er rensende. Jeg mener, jeg føler meg så avslappet.

D: Vel, du kunne ikke ønsket deg noen bedre følelse.

 Det kom frem et interessant punkt under denne sesjonen, nemlig det faktum at Jesus ikke helbredet hver eneste person han møtte. Denne oppfatningen ble også fremstilt i Jesus og esseerne. Han hadde evne til å lindre smerte og lidelse hos de fleste av dem han kom i kontakt med, men total lindring av symptomer og fullstendig helbredelse fra sykdommen eller lyten forekom sjelden. Mange ganger ble ingen helbredelse oppnådd, og Naomi gjorde det klart at det ikke var i Jesu hender. Det hadde med personens karma og livsskjebne å gjøre. Selv ikke han kun ne gå imot de høyere kreftene som styrer slike ting.

  

 

KAPITTEL 8

 Landsbyen ved Galileasjøen

 Da vi startet sesjonen uken etter, brakte jeg Anna (som Naomi) tilbake til tiden da hun reiste sammen med Jesus.

 D: La oss gå tilbake til da du forlot lepralandsbyen sammen med nasareeren og resten av gruppen på den første reisen du gjorde sammen med ham. Dere skulle til en annen landsby der du sa han skulle møte noen av sine tilhengere. Jeg teller til tre og vi vil være ........ 2... 3... vi kommer inn i den andre landsbyen på dine reiser sammen med nasareeren. Hva gjør du?

A: Vi går inn i en landsby ved en innsjø. Kennaretinnsjøen (fonetisk), og vi har møte med tilhengerne, de som tror på hans måte å leve på, de læresetningene. Hensikten med vårt opphold her er, ut fra det jeg forstår, hovedsaklig å spre ordet og forsterke vårt antall.

 

Jeg skrev navnet på innsjøen fonetisk. Da jeg senere fikk anledning til å se på e~ kart bak i Bibelen, fant jeg Kinneretsjøen, også kalt Genesaret- eller Chinnerethsjøen, som stemte godt med min fonetiske staving. Jeg syntes det var bemerkelsesverdig. Det er et jødisk navn for Galileasjøen. Jeg hadde aldri kjent denne innsjøen ved noe annet navn. I mine undersøkelser fant jeg ut at “yam” på hebraisk og arameisk kan bety både sjø og innsjø, og at den greske oversettelsen av Bibelen etterligner dette.

Anna hadde hatt tvil om ektheten til det merkelige stoffet som kom fra hennes underbevissthet under sesjonene. Etter at jeg gjorde denne oppdagelsen, fortalte jeg henne om den, men hun kjente heller ikke igjen navnet Kinneret. Jeg fortalte henne at det var det gamle navnet på Galileasjøen. Da spurte hun med alvorlig ansikt:

“Hva er Galileasjøen?” Det var totalt uventet. Et øyeblikk var jeg overrasket, fordi jeg innså viktigheten av spørsmålet. Alle kristne kjenner dette bibelske stedsnavnet fordi det er så forbundet med Jesu liv. Dette viste bortenfor enhver tvil at Anna ikke engang hadde elementærkunnskaper om hans liv eller om Det nye testamente. Da jeg forklarte det for henne, følte hun seg bedre fordi det syntes å gi henne det beviset hun trengte for å overbevise seg selv om at opplysningene definitivt ikke kom fra hennes eget sinn.

 

D: Er menneskene i byen hovedsaklig tilhengere, eller må dere være hemmelige her også?

A: Det er en ganske stor gruppe her. Vi må være ganske stille, men vi kan føle oss trygge her. Det er en liten by og det virker som om de som bor her, i stor grad tenker likt. Så vi kan føle oss trygge her.

D: Det er ikke så farlig å møtes åpenlyst?

A: Nei, fordi det synes å være en forståelse her. På overflaten er det bare en liten by, men de er varsomme når det gjelder læren.

D: Har noen fortalt deg navnet på byen, eller har den et navn?

A: Dette er landsbyen ved Kinneretsjøen.

D: Det er det navnet du kjenner? Skal dere til noe bestemt sted i landsbyen?

A: Ja. Det er et område ved sjøen. Først skal vi gå og rense oss i sjøen. Denne rensingen er nødvendig både for kroppen og ånden. På den ene delen av stranden er det noen små skrenter. Og innenfor skrentene er det møterom. Ikke alle vet om dem, for de har ingen front. Det er der vi skal ha møte, men det virker som om vi skal bo ved sjøkanten.”

 

***

 

Senere gjorde jeg undersøkelser om dette området ved Galileasjøen. Det er mange steder der fjell og skrenter praktisk talt faller ned til sjøkanten. Det gjaldt spesielt Magdala (Maria Magdalenas hjem), der strandveien slynger seg langs en dyp fjellskråning. I området ved Arbeel er det grotter som har en historie som skjulested for kriminelle eller politiske flyktninger på Kristi tid. Noen av disse var naturlige grotter som ble utvidet for å kunne brukes som fiuktsteder, og noen lå så høyt på skrentene at de praktisk talt ikke kunne oppdages av soldater.

På Kristi tid var Galilea et av de mest fruktbare jordbruks­ områdene på Jorden. Så sent som i år 680 e.Kr. var det store skoger ved Galileasjøen. Men frukttrærne som ble lovprist av historikeren Josefus, har nå skrumpet inn til ynkelige rester av det de en gang var. Skogene er for en stor del forsvunnet og er erstattet med grisne ørkentilstander mange steder. På Jesu tid hadde dalen et hett, dårlig klima rundt sjøen, fordi sjøvindene ble avskåret av fjellene. Om vinteren var åsene og strendene grønne, men i løpet av den lange sommeren spredte en trykkende tørke seg over det hele.

Det er blitt bevist at man kan spasere fra Jerusalem til Galileasjøen på tre dager. Man ville ha unngått dalen om sommeren på grunn av den sterke varmen. Reiser ville vanligvis bare ha blitt foretatt om vinteren og tidlig om våren da klimaet var varmt og man kunne ha sovet under åpen himmel. Jordandalen kunne ha vært en aktuell rute hele året for personer som ikke ønsket å bli sett i byene av frykt for regjeringen eller av andre grunner.

Bibelen sier at Kana i Galilea var et av Jesu favorittsteder. Historikere tror at Kana egnet seg som senter for alle som ville organisere opprør, men som hadde mektige fiender i større byer og derfor ikke kunne gjøre noe sted til et fast oppholdssted. Det kunne være en annen grunn til Jesu vandring. Det var farlig å oppholde seg for lenge på ett sted, med mindre han visste helt sikkert at han ville være trygg der.

Historier om hans bedrifter spredte seg hurtig fra Galilea til hele Palestina. Galilea hadde nære forbindelser med alle deler av Palestina, slik at opplysninger om Jesus spredte seg hurtig til alle hjørner av landet. Slik ble de som satt med makten i Jerusalem, holdt informert om denne undergraverens aktiviteter, men de følte ikke at de behøvde å stanse ham så lenge han holdt seg borte fra de større byene. Eller med mindre det ble tydelig at han egget til opprør.

Undersøkelser viste at det i dette området var bokstavelig talt hundrevis av mindre byer og landsbyer, som ikke er nedtegnet i historien - eller ingen omtaler av dem er overlevert til oss. På Kristi tid fantes det mange store byer som ikke er nevnt i Bibelen Derfor burde det ikke være overraskende at de mindre har forsvunnet fra syne og opptegnelser. Jeg synes denne historiske beskrivelsen av Jordandalen og Galileasjøen (/Genesaretsjøen) passer nøyaktig med de stedene som ble beskrevet av Naomi.

 

D: Jeg trodde dere skulle til huset til en eller annen.

A: Jeg tror at de på grunn av sikkerheten fant det best å gjøre det på denne måten. Du skjønner, når det bare er en håndfull mennesker, kan du gjøre det. Men det er en stor gruppe her.

D: Jeg tror du fortalte meg at Johannes drar i forveien og arrangerer det?

A: Ja. Jeg tror at når de starter sine reiser, har de en rimelig anelse om hvor reisen vil føre dem. De kan avvike fra ruten nå og da, avhengig av viktigheten. Men Johannes forbereder vanligvis slike ting, slik at ting skal gå så glatt og det skal være så trygt som mulig.

D: Så dere skal møtes i et av rommene i skrenten. Når skal møtet være?

A: Det virker som om møtet skal finne sted i morgen tidlig. Vi skal slappe av i kveld og møtes ved daggry.

D: Har dere noen problemer med å få mat å spise?

A: Nei. Vi er utstyrt med mat, og vi bærer visse forsyninger med oss. Vi forsøker å ikke være til byrde for noen. Vi godtar de gavene de måtte ønske å gi oss, i form av mat eller ly, men vi kan være selvforsynte.

D: La oss så flytte oss fremover til morgenen da møtet skal finne sted. Fortell hva som skjer.

A: Vi blir ført inn i rommet. Og de har dekket over forsiden til en av skrentene med stein og trær. De har gjort en god jobb. Og så ser jeg at skrenten åpner seg. Det er stråmatter på gulvet, og det er levende lys. Og... det er trebenker og bord. Gruppen virker ganske stor. Omkring førti så vidt jeg kan se. Og det er bra, jeg ser en blanding av menn og kvinner.

D: Det er plass til alle i rommet uten at det blir overfylt?

A: Ja, det er et stort rom. Åpningen bedrar... men når du kommer inn, er det et stort rom. De har sikret det, understøttet det med forskjellige materialer for å sikre at det trygt. Det synes å være en liten gang, og kanskje andre små rom på siden.

D: Er det en slags naturlig grotte, eller...?

A: Ja. Det virker som om de bare ryddet bort opphopet jord. Og det var en naturlig... et rom inni her. Og så en naturlig liten sti og... det ser ut som om det kan være noen mindre rom bak der.

D: Det er antakelig ingen vinduer, men det er levende lys.

A: Korrekt.

D: Og alle disse menneskene har kommet for å høre ham snakke. Kan du fortelle hva som skjer? Har de en slags seremoni eller prosedyre som de går igjennom?

A: Personen som er ansvarlig for møtet, viser stor bekymring for nasareerens vel. For de får meldinger fra budbringere om at hans lære blir spredt vidt og bredt. Og regjeringen begynner å bli... urolig.

D: De liker ikke hans popularitet?

A: Nei. Eller tanken på at mennesker kan tenke selv og velge sin egen vei. Det finnes mennesker som ikke er så glad i ham, både i templet og i regjeringen. Så denne gruppen snakker bare om sin bekymring og om hvordan de skal fortsette hans arbeid. Men han reiser seg og snakker, og han sier at de ikke skal frykte, for han går den veien som er ledet av Gud, hjertets vei. Og han frykter ingenting. Den eneste frykten han måtte ha, er at han ikke skal greie å undervise og røre ved så mange som han trenger i sin livstid.

 

Dette ble sagt langsomt med pauser, som om hun hørte ham si ordene og deretter gjentok dem for meg i brutte setninger.

 

D: Så han har ingen frykt for disse ryktene eller dem som er imot ham?

A: Nei. Det gjør ikke noen forskjell i forhold til det han gjør med livet sitt, for han vet at han går med Gud. Og Gud vokser fra innsiden. Det evige lyset er ikke bare i templet, men i hjertet. Og den evige flammen dør aldri, selv om du forlater det fysiske livet. Så han vil fortsette å reise og undervise i det han tror er rett. Han vil undervise i det han tror er grunnen til at han lever.

 Det evige lyset hun henviste til, var et lys i det innerste gårdsrommet i templet, som aldri ble slokket.

 D: Men de ville advare ham likevel.

A: Ja. Det virker som om spenningen stiger, og vi hører den slags rykter nå og da. Og så roer ting seg ned en stund. Og, du vet, regjeringen er lunefull. Hvis de blir altfor bekymret, finner de bare på en ny skatt.

D: (Latter) Det er deres svar.

A: Ja, det er deres måte å såre og manipulere på. Hvis det skjer noe spesielt eller de vinner et slag, blir de opptatt. Ting dør hen fordi deres oppmerksomhet er et annet sted.

D: Og prestene bare holder med det regjeringen sier?

A: Prestene? Prestene og rabbiene er ikke like. De romerske prestene, ja. Rabbiene gjør det de må gjøre for å overleve, men de er verken for regjeringen eller for nasareeren. Så...

D: (Latter) De står på en måte i midten. De mener antakelig at det er det tryggeste stedet å være. Vel, er det noe annet som er forberedt, eller skal han bare snakke?

A: Han snakker nå. Og... bare snakker om det han har på hjertet. Han vil bare bli her en kort stund og... denne landsbyen synes å være en kontakt. Det ser ut til å være mange sanne tilhengere her som vil motta sine oppgaver og dra ut på sin egen vei. Så dette er en trygg havn, en liten avslapning, samtaler, og så ut igjen. Denne gruppen synes å være i stand til å spre hans lære, men de kan også infiltrere andre områder og bli godtatt som romere eller hva de enn trenger å være for å beskytte sin lærer.

D: Så dette er mennesker som kjenner hans lære, slik at han ikke behøver å forklare så mye for dem.

A: Korrekt. De er tilhengere, dedikerte tilhengere.

D: Så mesteparten av det han forteller dem, er ting han vil at de skal gjøre?

A: Ja. Men de tar seg også tid til bønn og samtaler, og leksjonene er aldri slutt. De på virker hverandre gjensidig på den måten.

D: Jeg lurte på om han fortalte dem noe viktig som du ikke visste om allerede?

A: Å nei, jeg tror han hovedsaklig bare forsikrer dem om at de ikke skal frykte. Uansett hva som skjer, er det en del av årsaken til at han lever. Og uansett hva som skjer i hans liv eller med ham, er det en lekse der som går langt bortenfor overflaten. Han forsøker også å minne dem om å finne styrke i sin egen Gud innenfor, og se med hjertet og tjene medmennesker.

D: Hvordan er han kledd på denne reisen?

A: Vanlige klær.

D: Noen bestemte farger?

A: Å, fargene er enkle. Mest gyllenbrunt materiale. Nå og da er det en stripe som følger kanten på klesplagget, hetten og ermene og i kantene. Men ellers er det enkelt.

D: Så han er mer eller mindre kledd slik som resten av dere?

D:  Å, ja.

D: Ok. Men de møter her i dag for å finne ut hva de skal gjøre og få instruksjoner, så og si.

A: Ja. Og for å gjøre ham kjent med fremskrittene de har gjort. Så det er bare det.

D: Hvilke fremskritt har de gjort? Er det noe spesielt?

A: Det ser ut til at de reiser i egne små grupper. Og hvis de hører om et sted der det kan være interesse for læren, oppsøker de det området. Eller hvis det er noen som trenger hjelp eller opplever stor urett, drar de dit. De finner måter å bruke undergrunnen på eller hjelper mennesker på den måten de kan.

D: Så de gjør mer enn bare å spre læren.

A: Ja. For en av hovedlæresetningene er å elske dine medmennesker og behandle dem slik du vil bli behandlet. Det er stort misbruk i praktiseringen av den.

 

Det begynte å bli åpenbart at Jesus også lærte sine tilhengere å utføre praktiske tjenester for mennesker, i tillegg til å spre læren. Dette punktet ble også fremsatt i Jesus og esserne. I motsetning til det som står i bibelversjonen, oppmuntret han tilhengerne til å forlate ham og gå ut på egen hånd. De ventet ikke til etter hans død. Han gjorde det for at de ikke skulle bli avhengige av ham.

 

D: Vil han bli i landsbyen en stund?

A: Jeg tror han vil bli en natt til, men han føler at vi bør dra, så vi vil snart være på vei ut av landsbyen.

D: Så det skjedde ikke noe annet viktig i deri landsbyen?

A: Nei, bare det at du skulle forstå at de sprer læren. Det ser ut som om de alltid drar ut og gjør det, men de gjør andre ting. De kan bruke det eller andre ting som forkledning for hva som enn trengs å bli gjort, men de lever alltid etter læren.

D: Vet du hvor han vil dra nå?

A: Det synes å være til en annen by. De sa... Giberon? (fonetisk)

 

Bible Dictionary inneholder to steder som høres ut som det, Gibea, en by i åslandet i Judea, og Gibeon, en kongelig, kanaanittisk by. Det virket som om Gibea passet bedre til beskrivelsen av området de reiste igjennom.

 

A: Det synes å være flere tilhengere der, men de har akkurat startet på veien. Uansett hvor han drar, virker det som om han forsøker å gjøre det de har behov for, helbredelse, undervisning.

D: Men de i landsbyen ved innsjøen var mer viderekomne tilhengere. Er det riktig?

A: Ja. Men selv der er han for å tjene og hjelpe enkeltmennesker som oppsøker ham. Men det virket ikke som om noe kom opp på møtet. Jeg tror de gjør det ganske bra akkurat nå. Jeg tror ikke det er noen oppstand eller lidelse.

D: Så alt går som det skal i den landsbyen. Og i den neste landsbyen antar dere at det er tilhengere som mer eller mindre akkurat har startet og ikke er så sikre på seg selv. Er det riktig?

A: Ja. Og den neste landsbyen virker støne. Jeg antar du kan kalle landsbyen ved Kinneretsjøen (The Sea of Galilee, also Kinneret, Lake of Gennesaret, or Lake Tiberias) bare en liten koloni. Vi skal til et større sted.

D: Vil det ta lang tid å komme dit?

A: Jeg tror vi kan greie det før kvelden, sier han. Eller, hvis ikke, tidlig i morgen.

D: Så det er ikke så langt. Har Johannes tatt seg av tingene også i den landsbyen?

A: Jeg antar han har. Ja.

D: Drar Johannes i forveien og dere ser ham ikke før dere kommer dit, eller hvordan blir det gjort?

A: Noen ganger skjer det slik. Jeg vil si vanligvis. Men det er tilfeller da han kommer tilbake enten for å dirigere oss til et annet sted eller for å fortelle oss om det er noen endringer.

D: Så han drar faktisk i forveien og ordner ting.

A: Ja, og så ser vi ham igjen når vi er der.

D: La oss flytte oss fremover til dere er i den neste landsbyen. Fortell hva som skjer. Du sa det var en større landsby?

A: Ja. Jeg ser en brønn midt på en stor plass. Og det er et stort område der mennesker kommer og henter vann. Så denne landsbyen ligner mer en liten by når du ser den lille plassen i sentrum og de små bygningene. (Pause) Jeg er blitt fortalt at jeg skal tilbringe noe tid her, slik at jeg kan tjene og lære. Det virker som om jeg skal arbeide sammen med noen som tidligere har vært på reiser sammen med ham, men som nå er, jeg tror du kan si stasjonert i denne landsbyen. Jeg antar det er det du ville ha sagt. Og jeg skal lære her, hjelpe til med å gi læren videre og ta meg av dem som trenger det. Jeg skal bare assistere.

D: Så han vil dra et annet sted, mens du blir der?

A: Ja. Han vil komme tilbake etter meg. Og så synes det som om han må tilbake mot Jerusalem.

D: Skal noen andre i gruppen bli der sammen med deg?

A: Ikke der jeg skal bo. Jeg tror han nå og da, avhengig av hva en by eller landsby trenger, lar noen av tilhengerne bli igjen for å utføre visse oppgaver. Noen ganger blir de der en kort periode, andre ganger blir de. Så jeg tror, ut fra det jeg føler, at det er noen tidligere tilhengere her i landsbyen. Kanskje arbeider de med forskjellige oppgiver, enten undervisning eller helbredelse, eller de bare er der for dem som trenger dem.

D: Hva synes du om at han forlater deg der?

A: Jeg føler det som om jeg er klar til å bli på ett sted en stund. Hvis han sier at det er her jeg skal være slik at jeg kan klare å tjene, da virker det riktig for meg å bli her. Jeg er så levende og så fylt med det han har gitt meg lov til å gjøre og lære av ham, men det virker naturlig at dette skal skje.

D: Skjedde det noe annet før han dro?

A: Han snakker med noen menn fra landsbyen. Og de planlegger at han skal bo på de forskjellige stedene han skal til, og hjelper ham med å besøke dem som trenger ham mest. Så skal de ha en samling om kvelden. Du skjønner, mange av dem som følger hans lære, og hans tilhengere, har greid å bygge store møterom under husene sine slik at de ikke skal bli funnet.

D: Så han skal snakke til disse tilhengerne som ikke har så stor erfaring.

A: Ja. Svare på spørsmål og det er der undervisningen hans vanligvis kommer inn. Eller hvis det kommer forslag, vil han snakke om et emne av betydning.

D: Vil du så flytte deg fremover til den kvelden da samlingen finner sted, og fortelle hva som skjer?

A: Jeg er blitt presentert for den personen jeg skal arbeide sammen med. Hans navn er Abram (uttalt med sterk Ah-lyd på første stavelse). Jeg skal bo i hans hus og få mer undervisning, men også hjelpe til med andre ting han synes jeg skal gjøre. Forskjellige ting, enten det er å arbeide med syke eller eldre eller foreldreløse, eller bare undervise.

D: Presenterte han deg som Naomi eller som Nathaniel?

A: (Forlegent smil) Abram... å, jeg vet det er vanskelig. Du skjønner, jeg er kommet dit hen at jeg nesten føler meg dum over å gjøre dette. Jeg tror han kaller meg Nathaniel for å beskytte meg. Men jeg vet at han har fortalt Abram at jeg egentlig er Naomi. Så jeg tror det vil bli en forandring snart, der jeg ikke lenger trenger denne typen forkledning. Det gjorde godt å se andre kvinner i den andre lille kolonien. Og i denne landsbyen er det trygt å være den jeg er. Og, du vet, jeg vokser og blir eldre og ser ikke så guttaktig ut. Så jeg tror det vil forandre seg.

 

Det var tydelig at det hadde gått lengre tid enn jeg hadde trodd. Hun kunne ha presset sammen uker og måneder i fortellingen, særlig hvis de var like. Naomi modnet og fikk de fysiske kjennetegnene til en ung kvinne.

 

D: Så reisen har tatt mer enn noen få dager. Er det riktig?

A: Jeg tror det tok flere uker. Det ble endringer. Våre reiser endrer seg avhengig av behov og hva Johannes finner ut. Så det har gått en stund, og jeg antar det er derfor jeg føler meg klar til å bli på ett sted og få ansvar en stund. Men jeg er mellom mitt trettende og fjortende år, og jeg føler at kroppen min endres. Jeg vil ikke greie å se ut som en gutt så mye lenger.

D: Du kan ikke skjule det lenger.

A: Nei. Han visste antakelig at jeg igjen måtte stå frem som den jeg var, så dette er antakelig ikke bare et lærested, men også et trygt sted for forvandlingen.

D: Ja. Så når han kommer tilbake og du reiser igjen, vil det være som pike.

A: Og det vil være trygt, og jeg vil føle meg vel. Det vil sannsynligvis være flere kvinner, så det vil være mer akseptabelt.

D: Var det en overraskelse å se andre kvinner på det andre stedet?

A: Ja. Jeg tror alle som er oppriktig og av sannhet, blir godtatt, men vanligvis blir de fleste kvinner oppdradd som min mor. Det ser ut til å være noen som føler like sterkt for sin vei som jeg gjør for min.

D: Ja. De fleste kvinner lærer ikke engang noe, gjør de?

A: Nei, det er svært sjelden, svært sjelden.

D: Derfor var det en overraskelse å se så mange kvinner. Jeg antar det ikke spiller noen rolle for nasareeren, gjør det?

A: Å, han omfavner alle, for han ser på en annen måte. Han ser mennesker som mennesker. Når du lever gjennom hjertet, er du så mye mer bevisst om andre ting at du ikke er viktigere om du er mann. Du er like viktig som alle andre. Det er ikke hva slags kropp du er i. Det er hva vesenet er som skinner igjennom den kroppen.

D: Det gir mening for meg. Vel, har de en samling i et av de underjordiske rommene?

A: Ja. Han ønsker alle velkommen. Jeg tror han i kveld forsøker å få igjennom at han er på Jorden i en fysisk kropp, akkurat som oss. Og det han er eller det han kan gjøre, er vi alle og kan vi alle gjøre. Det er bare det at vi må åpne vårt indre selv til en bevissthet der vi erkjenner det. Og han tror du får større forståelse når du utvikler deg ved å leve gjennom hjertet og kjenner Gud i deg, som er forbundet med den altomfattende Gud. Og du vil vite at du kan helbrede deg selv og andre, enten det er emosjonelt eller ikke. Han sier at du vil vite at mulighetene er der for oss alle.

D: Jeg antar mange tror at han er den eneste som kan gjøre disse tingene?

A: Når han blir spurt om det, gjør han sitt beste for å få mennesker til å forstå at, nei, han er slik som dem. Den eneste forskjellen er at han kom til forståelsen av menneskenes muligheter, og det er ingen andre forskjeller. Han kler seg som den alminnelige mann. Han vil ikke ha noe spesielt. Han vil at mennesker skal vite at det virkelig ikke er noen forskjell og at Guds lover gjør alle til ett. Det eneste viktige er å leve gjennom hjertet og tjene og ha omsorg for hverandre.

D: Men han hadde selvsagt også fått opplæring i hvordan han skulle bli mer bevisst, hadde han ikke?

A: Jo, men gjennom den opplæringen ble han klar over at alt ikke skulle holdes så hemmelig, så utilgjengelig for den alminnelige person. Han tror ikke det er riktig. Han tror at Guds kjærlighet og lover er for alle, så det er det han forsøker å spre. Jeg tror han bare tolker det han har lært, slik at han kan lære det til den alminnelige person.

D: Ja, for mange av dem tror at denne læren bare er for noen få, ikke for alle.

A: Og det har ført til mange konflikter på andre nivåer i samfunnet. De føler at deres makt, deres grep, blir tatt bort. For hvis den alminnelige person oppdager at han kan tenke selv og at han kan gå sin egen vei og være god og rettferdig, vil det ta bort deres grep.

D: Tror du at noen av prestene kjenner noen av disse tingene, men behandler dem som hemmelige kunnskaper?

A: Jeg tror det antakelig er tilfelle. Men jeg vet ikke hvordan de tolker dem. Alle kan få tilgang til disse kunnskapene, men den riktige tolkningen er viktig.

D: Det er derfor de ikke bifaller det han gjør. Det er som å fortelle sine hemmeligheter til alle. De tror antakelig at den alminnelige person ikke er verdig til å vite mange av disse tingene.

A: Det er derfor han fyller deg med slik kjærlighet og tilfredshet, for han forsøker så hardt å få igjennom budskapet om at vi alle er like. Vi er alle her for å tjene hverandre. Vi skal behandle hverandre slik vi vil bli behandlet, og være der når noen virkelig trenger det.

D: Er det noen som stiller spørsmål?

A: Noen spurte om hvordan de kan beskytte seg når de sprer hans lære og føler at det skal være for alle og den alminnelige person. Hvordan kan de virkelig gjøre det? Det er vanskelig å komme til det punkt at frykten er fordrevet.

D: Ja, en svært menneskelig følelse. Hva sa han?

A: Han snakket om tålmodighet og det å vite at hvis du ikke lever i frykt, så vil det evige indre lyset bli lysere og lysere, og all denne trelldommen av frykt vil bli frigjort. Men vi må alle gjøre denne oppdagelsen selv. Og den vise person vil gå videre med varsomhet og ikke være redd for sannheten og det å nå ut.

D: Men det er en virkelig frykt, for det ligger en fare i det de forsøker å gjøre.

A: Ja. Men hvis du går videre med varsomhet og vet at du blir spurt om disse opplysningene, vil budskapet langsomt trenge inn. Når du ser den lille gløden, behøver du ikke engang ord for å vite at det har skjedd forandringer. Det virker som om mennesker kommer til deg og spør. Og ved at du blir spurt, vet du om du tjener noen. Det er i seg selv en del av den ikke-verbale kommunikasjonen, å vise mennesker at du kan vise omsorg. Vise omsorg og hjelpe og ikke kreve noe for det.

D: Men jeg kan forstå hvorfor de føler frykt. Var det noen andre som stilte spørsmål?

A: En mann sa også at det var vanskelig for ham å forstå hvordan han kunne være lik ham. Og Jesus går bort til personen og lar ham kjenne på hendene og kroppen hans for å kjenne at han er frisk, og vite at om ønsket og viljen er der (bredt smil)... Å, det er vakkert å se på, for du kan se kjærligheten komme fra ansiktet hans og til den andre personen. Det er som om den andre personen er hypnotisert og ikke engang trenger ord. Nasareeren forklarer at uansett hvordan din fortid har vært, men du når disse følelsene og åpenbaringene på et hvilket som helst punkt i livet, er det Ok Det er Ok fordi øyeblikket er det viktigste.

D: Mannen mente antakelig hvordan han kunne være lik ham når Jesus kunne gjøre alle disse vidunderlige tingene.

A: Og de tingene nasareeren gjør, lar han ham vite at han også kan gjøre.

D: Det er det som er vanskelig å tro. Har han lært disse menneskene eller menneskene i den andre gruppen hvordan de skal helbrede?

A: Noen få. Men det er også en langsom og omhyggelig prosess fordi man må helbrede seg selv først. Og hvis man får for mye, virker det ikke slik man hadde håpet. Så mye lærdom vil bli blandet sammen. Det vil gå bakover eller stoppe opp. Så du må være omhyggelig og bare la dem håndtere det de er klare til.

D: Ja, hvis du gir dem for mye, vil de ikke forstå uansett.

A: Og de vil kunne bli frustrerte. Du må også lære at du ikke kan ha forventninger. Du må lære å ha tro. Alt kan ikke alltid tolkes til ord.

D: Ja, det er sant. Når han sier at du må helbrede deg selv først, lurer jeg på hva han mener med det.

A: Han mener at du må nå bevisstheten om at du er dette fullkomne vesenet. Du er denne kjærlighetsfulle Gudsessensen. Det er vanskelig å forklare, men det er en altomfattende følelse av varme og kjærlighet og det å vite at det er Ok å være deg. Du er fullkommen slik du er. Og ved å godta denne forståelsen og kjærligheten, kan den bli overført til andre.

D: Så uten den slags selvkjærlighet, for å si det slik, kan du ikke overføre læren eller helbredelsen til andre.

A: Nei, fordi dørene vil åpnes etter hvert som da oppnår din egen indre helbredelse. Så det er ikke en rask prosess... vanligvis.

D: Har du noen gang hørt om det som blir kalt en “lignelse”. Har du hørt ham bruke det ordet?

A: (Smil) De finnes ofte i det skrevne ord, er jeg blitt fortaft. Det er historier som har to betydninger, hvis det er det du snakker om?

D: Jeg antar det.

A: De er skrevet slik at de har en bokstavelig betydning, og så er det en dypere betydning, hvis du er i stand til å se den. Og disse andre betydningene inneholder en sannhet, en sannhet som er Guds sannhet.

D: Du sa de sto i det skrevne ord. Mener du i religiøse bøker, eller

hva?

A: Det er det jeg husker fra min fars undervisning og de hellige bøkene som ble lest i templet. Og det var det som var min første tanke da du nevnte “lignelse”.

D: Har du noen gang hørt det nevnt i forbindelse med nasareeren?

A: Jeg tror... Jeg tror han har brukt dem, særlig når han snakket med prestene og rabbiene og regjeringsembetsmennene, eller når han snakker til store grupper. Da kan han snakke i disse “lignelsene”, bare for å være varsom eller holde ting rolige. Men han snakker ikke på den måten i mindre grupper, fordi han mener at når han virkelig er ønsket og mennesker virkelig vil lære, skal han holde det sa nær den sanne meningen og så enkelt som mulig.

D: Han forsøker ikke å gjøre det gåtefullt?

A: Nei. Bare... å, det er vanskelig å fortelle. Hvis han må lære bort en lekse og noen må finne sin egen vei... jeg antar det kommer an på det. Du skjønner, nå tenker jeg på andre ganger jeg husker han snakket. Hvis han er i en stor gruppe eller hvis gruppen er ganske ny, snakker han noen ganger på den måten, men han gjør det bare for at andre skal lære. Og under det neste besøket eller neste gang han møter dem, vil de vanligvis diskutere det. Og til da har de funnet frem til sine egne svar. Så jeg antar at det noen ganger er et hjelpemiddel i undervisningen.

D: Så han forteller dem ikke hva det betyr. Han lar dem finne det ut selv.

A: Ja. Jeg tror det er tilfelle noen ganger.

D: Jeg trodde han i noen tilfeller kanskje brukte det som et eksempel for noen som ikke kunne forstå på andre måter.

A: Ja. Jeg tror det er det jeg også forsøkte å si. For mange ganger hører de det, og etter hvert som de reflekterer over det og tiden går, hender det at deres utvikling starter ved at dørene åpnes. Fordi de ser det på en måte og plutselig vokser dette lyset og de finner klarhet i forståelsen. Så det er også et læreverktøy.

D: Jeg lurte på om han noen ganger fortalte historier for å illustrere et poeng eller for å gjøre det lettere for vanlige mennesker å forstå?

A: Noen ganger, ja.

D: Snakker han med vanlige mennesker på gaten, eller skjer det mest i disse gruppene?

A: Han avviser ingen. Han hilser på vanlige mennesker på gaten. Hvis han blir tiltalt, svarer han. Men han har en sikker sans, han vet når det er riktig å undervise og når han føler seg trygg til å gjøre det.

D: Det var det jeg lurte på - om det noen ganger var fremmede som kom bort til ham og ville vite hva det hele dreide seg om.

A: Han svarer på deres spørsmål. Han avviser ingen.

D: Men de fleste han snakker med, er slike som kjenner til det han gjør.

A: Ja. Fordi han føler at ved å arbeide med disse menneskene, vil de lære på den riktigste måten og gi det videre. For du kan ikke tvinge disse kunnskapene på noen. Det er derfor han foretar disse reisene. Men som jeg sa, han underviser alltid fordi han aldri avviser noen. Han snakker til mennesker på gaten. Men det er ikke det samme som å være sammen med dem han vet virkelig hungrer etter og er klar for hans lære og føler at dette også er deres vei. Mennesker kommer frem til sin egen oppfatning.

D: Vel, dem han sender ut - som i den første byen ved innsjøen -for å spre ordet. Drar de bare til vanlige mennesker, eller...?

A: De... han sender dem dit de trengs. Det er ikke slik at han er som en kaptein eller general. De tar også egne valg. De vet at de føler behov for å tjene. Så de drar ut på egne reiser og fortsetter hans arbeid, for han kan ikke være overalt. Så de finner ut hvor de trengs på sin egen måte. Mennesker knyttes sammen. Og ved hjelp av budbringere foretar de egne reiser til de stedene der de kan være til størst nytte eller er mest trengs.

D: Det var det jeg forsøkte å forstå. De drar ikke ut for å rekruttere eller lete etter nye mennesker?

A: Nei, for det er ikke slik det skjer. Tvang, han arbeider ikke på den måten. (Smil) Han rekrutterer ikke, så budskapet kommer ut uten noen problemer. Det virker som om mennesker tar kontakt med hverandre, og det bare spres.

D: Det er slik det blir gjort. De bare forteller sine venner eller hvem som helst de tror kan være interessert.

A: Eller de hører om noen i nød. De går der ingen andre ville ha gått.

Så det er en del av det.

D: Ok. Jeg forsøkte bare å forstå hvordan det fungerte. Skjer det noe annet på samlingen den kvelden?

A: Nei. Han svarer for det meste på spørsmål og snakker, og han får rede på hvor han trengs i landsbyen. Han vil ta kontakt med forskjellige mennesker i morgen. Det synes å være det som skjer. Jeg tror han vil dra videre når hans arbeid er fullført i landsbyen. Hvor lang tid det nå vil ta å besøke dem som trenger å se ham i landsbyen. Det vil antakelig ikke ta mer enn resten av dagen.

D: Så du vil bli i Abrams hus. Vet du hvor lang tid det vil ta før han kommer tilbake?

A: Jeg er ikke sikker på den virkelige tidslengden, men det kan være flere måneder. Jeg føler at jeg trenger å være på ett sted og tjene og bidra.

D: La oss flytte oss fremover til han forlater deg der. Skjedde det noe utenom det vanlige mens han var i landsbyen?

A: Han helbredet, men ikke noe utenom det vanlige (latter). Det var bare dine hverdagsmirakler.

D: Var det mennesker i gruppen som var syke, eller brakte de mennesker til ham, eller hva?

A: Å, de ordnet det slik at han besøkte forskjellige hus der han er akseptert, der han er ønsket. Men ikke alle var på møtet.

D: Helbredet han noen spesielle sykdommer?

A: Det var sykdommen... jeg vet ikke hvordan jeg skal si det... hoderegionen. Denne kvinnen hadde fryktelige smerter, som en skruestikke som ble vridd. Og det var hevelse. Du kunne se en bule på hodet hennes, og han frigjorde den for henne. Og hun... det var det samme. Den samme gylne gløden rundt hodet og hjertet og hendene hans. Og det var slik mykhet i ansiktet hans. Men hun kunne kjenne det med det samme. Og det var mennesker der som så det skje. Det er vanskelig å tro, men det er en gave fra Gud.

D: Og hevelsen gikk ned og smerten forsvant?

A: Ja. Hun ville bare dø. Hun ba om å få dø. Men det var ikke hennes tid. Og han var i stand til å hjelpe henne.

D: Ja, det er et mirakel. Men, som du sa, du ser så mange av dem.

A: (Smil) Men de andre tingene... han besøkte alle som trengte å se ham, og hadde en annen samling før han dro. Og han (smil) kom over og besøkte Abrams hus. Og jeg bare... (dypt sukk) føler så mye kjærlighet for ham. Han la hendene sine på hodet og ansiktet mitt og sa at jeg skulle være Naomi og at jeg ikke hadde noe å frykte. At jeg alltid skulle følge ham. Og jeg skal lære mange verdifulle leksjoner og tjene kjærlighetsfullt her. Han ga meg en deilig klem og kysset meg på pannen. (Trist, hun gråt nesten) Det er tungt å se ham dra, men jeg vet at det er her jeg skal være.

D: Men han vil komme tilbake. Det er viktig. Han vil komme tilbake og hente deg. Han kommer kanskje til å dra til et område som er ulendt og vanskelig å gå igjennom. Han tenker på ditt eget beste.

A: (Snufs) Ja, kanskje.

D: Du vet i hvert fall at du kommer til å ha det bra der, og du vil gjøre det han vil at du skal gjøre. Og han vil komme tilbake. Du sa du trodde han ville dra tilbake mot Jerusalem da?

A: Det virker som om han alltid må tilbake den veien på slutten av hver reise. Og til slutt kommer han tilbake til Jerusalem og dem han må møte der. Han vil besøke familien sin også.

D: I Nasaret? Vil du kunne dra dit sammen med ham?

A: Jeg vet ikke om det vil være tid til det, men kanskje.

D: Har du noen gang hørt noen snakke om en mann som blir kalt Døperen Johannes?

A: Johannes...? (Pause)

D: Det er en annen Johannes. Han kan være kjent under et annet navn.

A: Jeg tror... den mannen var ved innsjøen. Jeg vet ikke om han alltid er sammen med ham, men navnet er kjent. Det var en mann der som het Johannes da vi var ved innsjøen og den lille landsbyen ved Kinneretsjøen. Og da vi renset oss med vann... han sa det var for kropp og ånd. Så det kan være mannen du snakker om.

D: Det var den mannen som gjorde det?

A: Ja. Han hadde et ritual... et symbolsk renselsesritual. Men det var ikke for alle oss. Det var for noen få. Men jeg tror han ble kalt.. jeg vet ikke... Johannes av vannet? Og det var et ritual for rensing av ånden.

D: Hva slags ritual var det?

A: Jeg tror det var et ritual for dem som hadde fulgt Jesu lære en stund. Du senket deg ned i vannet, og når du reiste deg. sa han en slags velsignelse. Og gjennom den symbolske vannrensingen av ånden var det et ritual for inn vielse til Gud og lærens veier.

D: Og det er et ritual som vanligvis ikke blir utført?

A: Jeg hadde hørt om det. Det var første gang jeg så det.

D: Gjør nasareeren noen andre ritualer i gruppen?

A: (Pause) Ikke i den store gruppen, ikke med den nye gruppen. Men han har en måte å snakke og bruke hendene sine på. Når vi sitter i stille bønn for å konsentrere oss om noe, kan du se og føle en forskjell. Jeg vet ikke om det er dét du mener. Jeg kan ikke komme på noe.

D: Jeg tenkte på at de noen ganger har ritualer og seremonier i templet.

A: Å, som med de levende lysene og de hellige bøkene og helligdagene? Nei jeg tror det symbolske vannritualet var et av de første. Men når jeg har sett nasareeren snakke, forsøker han vanligvis å holde det på et nivå der det ikke er noen atskillelse. Så hvis han gjør noe, forsøker han å omfatte menneskene der. Så han har ingen ritualer, bare stille bønn og... måten han ber om veiledning på fra sitt vesens Gud.

D: Jeg antar at seremonier og ritualer ville separere ham fra den alminnelige person. Jeg v ar nysgjerrig på om han gjorde ting på samme måte som tempelprestene. Men det er ikke noe slikt.

A: Nei. Han forsøker å gjøre samlingene mer til et brorskap, et fellesskap, der ingen er høyere enn andre. Han sitter på samme nivå og forsøker å holde det på et likt nivå.

D: Ok, da. Er det Ok at jeg kommer tilbake igjen og snakker med deg og følger denne historien videre? Jeg er svært interessert i det som skjer.

 

Naomi ga meg tillatelse til å komme tilbake og følge historien om hennes forbindelse med Jesus videre, så jeg brakte Anna tilbake til hennes normale, bevisste, våkne tilstand. Livet hennes gikk videre og tilpasset seg verdslige anliggender, mens  hennes bevisste sinn var intetanende om den andre historien som hadde utfoldet seg for så mange år siden.

Under sesjonen følte jeg at jeg gjennom denne enestående måten å forske i historien på, var tildelt det sjeldne privilegium å faktisk delta på en av Jesu samlinger. Jeg følte at jeg var blant de tilstedeværende som lærte av mesteren, og jeg kunne se at denne læren var fundamentalt annerledes enn den ortodokse læren på hans tid. Det var tydelig at de første tilhengerne måtte ha hatt et stort mot for å følge ham, for det var stor reell fare forbundet med det. Men jeg kunne også se den karismatiske evnen han hadde til å bringe frykten til ro. Jeg kunne føle den egenskapen han var i besittelse av, som inspirerte så mange til å følge ham slik at de kunne lære mer om hans uvanlige lære. Uvanlig, ja, men den syntes å fylle et tomrom i deres liv, som ikke var blitt fylt av den tradisjonelle læren til rabbiene på den tiden.

Jeg begynte å kjenne den virkelig Jesus.

   neste del


Link til boken JESUS OG ESSERNE på norsk (kommer)

Link til boken JESUS OG ESSERNE på engelsk

Link til andre av samme forfatter

Andre spesielle åndelige bøker

 Bøker om døden og livet  etter livet/mellomlivet

 

hovedsiden