https://www.glz.org/en/spiritual-world-online/issues#glz-modal
Lene, 20 October 1965:
The Life and Work of the
Little Spirit Folk norsk
The diversity of God’s creation is vast and wonderful. This diversity
also includes small spirit beings who differ in appearance and character from
their large brothers and sisters, the spirits of God. Human beings know them by
the names “elves”, “fairies”, and “gnomes”. In this lecture, spirit-teacher
Lene gives insight into the life of these little creatures, who perform various
activities corresponding to their nature.
Lene: God bless you. Dear brothers and
sisters, in nature the leaves are falling, but the fruits are beginning to
ripen, and in a short while a sleep, or what seems like a sleep, will come over
the natural world. During this time the odic forces are no longer required in
the same intensity. This does not mean they will not still permeate the earth,
but they no longer do so to the same extent as is the case in spring, for
example. These odic forces collect above the earth and also a little way down
into the earth; they lay a carpet over the earth, you could call it an odic
carpet. Growth then enters a period of rest, and the odic forces accumulate;
they will then be specially revitalized at a particular time, in accordance
with the rhythm.
The sun also gives its wonderful odic
forces to all life. The earth itself possesses and emanates its odic forces.
These unite with the many other forces necessary for life on this earth. Water
and its odic force are very important for all life. The planets also send their
odic forces to life on this earth. This odic current that comes from all sides
could be compared to the blood. If this odic current were withdrawn from the
earth and life upon it, death would be the result. It is the same with human
beings: if they lose too much blood, they die. That is how it is with these
odic forces.
These odic forces that flow to the earth
from various directions are constantly changing. Each source has its own unique
odic force. The earth, where human beings live, is not evenly exposed to these
forces. Where the sun shines more intensely a completely different current
prevails, and, in a certain respect, this odic current also shapes the people
who live there: the inhabitants of southern lands have a different temperament
to people from the north. They are not exposed to the same overall odic
current.
I do not want to go into detail on this,
but I would like to mention that there are people who feel happier in certain
places than in others. Some feel happier in a temperate climate, saying it is
more beneficial to their health; others prefer cold regions. So, it is also the
case that these odic currents form and shape human beings. In your country
there are also very different odic currents, and these may be especially
beneficial to the health of one person or another. But I do not have to explain
this to you at length, because you know your favorite places, health resorts,
where people rest and relax. And this recuperation is in part due to these
special odic currents. Although there is a general, even distribution of these
various odic forces across this earth, there are nevertheless certain places
that are especially exposed to a particular odic force, where this one odic
force exerts a more intense influence than all the others.
I am actually giving this explanation for
the following reason: during our week together [the meditation week of 1965 in
Braunwald, Switzerland] I had the opportunity to make you aware of these
various earthly spheres or particular environments where spiritual beings
especially like to be. We saw that it delights you and that you find it very
interesting to also be told about another spirit world, specifically, the world
of gnomes, elves, and fairies. You know comparatively little about their world.
Indeed, we always try to give you explanations that benefit your soul – we
are less concerned with enriching your knowledge. Of course, we want to give
you insight into this other spirit world, and you shall be told about life
there. We would also like to assume that you deserve to hear about it, because
many people especially love hearing something about it.
Gnomes, elves, and fairies are three
different groups, and they also belong to various levels of development. I
explained to you that they were dragged along, pulled down by the spirits
during their fall from heaven [see the explanations given by Lene appended to this
lecture, pp. 9–10]. But this does not mean that all gnomes, all fairies, all
elves now have to walk the path of ascent; it is only a portion or a small
portion of them that had to leave heaven at that time. Many of these wonderful
fairies and elves and also gnomes live in the higher levels of God’s world.
Their appearance is different to what you imagine.
I would now like to explain something
about the gnomes who live close to human beings. These gnome folk, as I would
like to call them, are on the one hand very eager to help, and on the other
very quarrelsome among themselves. These gnomes also place themselves in
service to human beings, and you will find out why that is. I would first like
to speak about where these gnomes live. They can be found in the woods, in
barns and stables, in all kinds of houses – although that is perhaps
saying too much; they seek out houses inhabited by people they like. They never
stay with people they do not like – for this can also be the case. So,
they are in the woods, they are with the animals in the stables, they are in
the open fields, they are in the mountains, they are on the water, in the
gardens, in the bushes. They also have their habitations; they build these
themselves, according to their own tastes. Some are very particular, others are
less demanding.
Among human beings and animals, gnomes
fulfill a task assigned to them by the higher spirit world. As I said, gnomes
can be very quarrelsome among themselves, and so they also have to discard
these vices. They too must ascend on the path of perfection. Time plays no role
for them, or, they have no time. They live in the places I mentioned, but
because they vary in character and are different from one another, they choose
those places where they feel comfortable. Some want to perform their task on
the water. But it is not just the earthly water that is to their liking; after
all, they are spirit beings, and it is chiefly the odic forces emanated by the
water that appeal to them. The gnomes who seek and find their tasks here love
this environment; they thus come into contact with the spiritual water and
waves. And on these waters they are also able to help human beings.
Others love to live in the woods, and they
truly have a life of variety there. They come into contact with so much, and
they can converse with many beings, for life in the forest is full of spiritual
beings; it is an intense life there. The gnomes find this life above the earth,
they find it below the earth, as far as it is accessible to them, for they are
able to penetrate matter to a certain extent. This is their world, and these
particular gnomes love the forest and all the happenings and activity here. A
forest gnome would not want to go on the water. Just to make a comparison, it
is the same with you human beings: what one person loves, another has no
interest in. So, also among human beings it varies.
There are gnomes who really love animals,
and their task is to care for sick animals; they are able to aid them. So,
there are gnomes who take great pleasure only in animals, just as there are
human beings who have a great love for animals. And these gnomes are just as
unlikely to leave their animals as the others are to leave the water or the
forest. I am telling you this to give you a real insight into the life of these
beings and into the diversity of their activities.
Then there are those who love to live in
gardens. And when it gets cold, when winter arrives and the odic current no
longer suits them, they take refuge in people’s homes. They may stay in the
cellar or in the attic, but they may equally go and sit on the most comfortable
armchair in the house. It therefore depends entirely on the individual being.
Some are very conscientious, very hardworking. Others much prefer to let others
do the work; they are lazy, idle, they give orders. These folk are so varied.
Gnomes who feel comfortable with people
are also able to offer them protection. They try, for example, to keep away
intruders who could cause them harm. These intruders could be other people. But
I have also heard of gnomes who fulfill their tasks among human beings and
express their gratitude to them by driving mice or insects and suchlike out of
cellars or lofts. If they feel at home in a place, they immediately begin
issuing orders. And they never want anything around them that does not give
them pleasure or that could displease them.
But there is also a type of gnome that
stays with sick and lonely people. Where there is perhaps a solitary house
inhabited by one person, such gnomes are often at hand, offering their help.
They would like to be of service to this sick and lonely person. You will of
course say to yourselves, “What use is that? These people aren’t aware of it.”
In reply I could just as well say: what use is it to you when I talk about
spirits? You cannot see them either. The service of the gnomes does, however,
have a meaning, because these little spirit beings also have their tasks that
they must fulfill, and these are tasks that lie within the realm of their
capabilities. They too must place themselves in service to others, just like
the other spirits have to do, by offering a hand to help raise those still
lagging behind. So, in all places it is a matter of leading life home to a
state of blessedness, of learning the things that are necessary to attain
bliss.
I will now speak about another little
spirit folk: the elves. They are different from the gnomes, who do not have a
particularly beautiful appearance. But the gnomes also wear very colorful
clothing, and they love bright colors. The fairies, in turn, are also
different; they distinguish themselves from the elves as well as from the
gnomes. The elves especially favor beautiful gardens. They would certainly not
live in a stable, because they are – so they think – not born for it
and too noble. For they are truly beautiful, difficult to describe in your
terms: delicately fashioned, small in stature [Lene uses her fingers to
indicate a height of about fifteen centimeters], yet everything about them is
noble.
These elven folk also have their tasks.
They too prefer very particular places; they too desire a very particular odic
current. Wherever flowers are wafting their many fragrances, that is where they
feel happiest. They love all flowers – flowers in the fields, in cultivated
gardens; they also spend time in greenhouses. They love beauty, and they claim
that they are born only for beautiful things. These elves make music; with
their small instruments they delight many living creatures. They give joy to
the world of small animals. They play music in the gardens that they have
chosen, where they have usually also fashioned their habitations. When the
season changes, they escape the unpleasant atmosphere and seek places where it
is agreeable for them to live, where their light and airy clothing suits the
atmosphere. These elves would not feel well in a snowstorm, whereas the gnomes
would find it amusing. The elves are delicate. But they give delight to much
silent life that goes unseen by human beings.
The elves inhabit the rose gardens, the
lily fields, and, as I already mentioned, the simple flowers of the field are
also very dear to them, as well as the most beautiful and precious roses or
other costly flowers. They sometimes make their home in the cups of flowers.
They try to arrange flowers together to make a home for themselves. They
entertain one another, are of a very loving nature, and are especially fond of
children. The elves who love children often find their way to them, to their
playgrounds, and spend time there. They also go into the bedrooms of sick
children; and if someone has placed flowers there, they set up home in a
colorful bouquet of flowers. They will certainly have their small musical
instruments at hand in order to play music for the sick child. Now, only in rare
cases can the child hear this music. There are infants whose spirits are still
so connected with this other spiritual life that they are able to see it, but
only in rare cases. Yet in this manner these elves fulfill a task with the sick
child. If you were to look closely at these elves, you would see that they are
very different from the gnomes. They are also of a completely different
physique. They have a different nature and, in part, different interests as
well.
The fairies distinguish themselves from the
gnomes and the elves; they, in turn, have a different task. You speak of good
fairies and of bad fairies. The fairies also live in gardens alongside human
beings, in the fields, in the mountains, on the water. They can go anywhere.
And these fairies often think they have to keep an eye on these smaller beings,
on the gnomes and elves. They often go and try to reprimand them, to make them
aware of their duties and tasks. Sometimes they are justified in doing so, but
sometimes it is rashness on their part.
Among these fairies there are some who
possess an especially great kindness and love. Their task too is primarily in
the natural world. They have been assigned a certain supervisory
function – a certain supervisory function, I say – over lower animal
life; they are to provide it with protection. The fairies are thus also able to
protect animals from diseases. They endeavor to protect their lives when
necessary, when they are assailed from this or that side and require
protection. Just as there are spirits stationed in the natural world who have
only to keep watch, it is similar with these fairies. But higher spirits come
to their aid when necessary. They have the opportunity to communicate with the
higher spirits, for these higher spirits also visit these fairies, just as they
pass through cities from time to time and survey human beings. They carry out
their inspections, or they are summoned by other brothers and sisters in order
to get a picture of the activities or conduct of human beings. They come and survey,
because they, in turn, have to convey information to the spirit world of still
higher rank.
Here, too, you can once again see how
wonderfully ordered everything is, how one is there for the other and how one
has to support the other. These fairies are to be found everywhere. Among them
there are some who are helpful, and there are those who do not like to work.
Their level of development thus reveals itself. You can see from this that
these beings are also undergoing an upward development.
I would now like to tell you how the
exalted spirits of heaven take an interest in these little folk and their
ascent, how they maintain an overview of their doings. But first I would like
to remind you of how this is done with human beings: the high spirit world visits
human beings. It surveys them, and where a human being is not living a life
pleasing to God, where no progress is being made in his spiritual life, it
instructs the guardian spirits or guiding spirits that a karma is to be set in
motion or that the individual must be punished. Or the high spirit world
intervenes in his life plan, changes it, shortens his life; but elsewhere,
where a life seems to be very meaningful and useful, it is lengthened. This is
done either by the exalted spirits themselves or they inform their lower-ranked
brothers and sisters and task them with carrying out this change.
These little folk were once the great
pleasure and the great love of the heavenly world. You have been told that
these beings also have their tasks for the delight of God’s angels all the way
up to the very highest planes; they live for the delight of others. These
little folk are very happy when they have reached the highest level of their
development, for these little beings are very much in demand. They are requested
in all places, especially when spirits gather together to rejoice and to enjoy
entertainment. For in heaven too there are very joyful hours, and you will
surely understand that these little folk can contribute much to these joyful
hours.
Now, from time to time, these little
beings must be gathered together, those who are undertaking their development
in the levels where human beings live. News is then spread throughout the
various spheres of the earth, which are precisely demarcated – you call
them countries. These little folk are then summoned from this and that
particular country, to put it in your terms. These little beings are not to be
encountered all that often; they are not as numerous as human beings, but they
still represent a sizable population. On the instruction of an exalted spirit,
they are ordered to a particular place. Not all of them have to present
themselves there, for it is clearly specified who must attend. It is not
desired that they are all called away from their tasks. But this gathering with
the exalted spirits, with the big brothers and sisters of heaven, does not last
that long in terms of time. A spirit of God goes to these little folk in
advance and tells them who has to attend. Among these little folk too there is
always a leader, and this leader is given the message and then passes on the
news. And, with the approval of the exalted brother, it is decided who has to
stay behind and who must attend this great gathering of the little folk.
They are then greeted by the spirits of
heaven. They are met with much love, with surprises. And these little beings
are delighted, for the big brothers and sisters are not strangers to
them – they are just not that close to them. They know that they will
appear from time to time and survey their doings.
These little folk are also organized into
families. And a spirit will go from one family to the next, so that they can
meet and speak with everyone. Instructions are then given for their further
ascent, reproaches are made, praise is given, and all this with the aim that
these little beings strive to regain the high level they once occupied. They
are always delighted when they are summoned to such a gathering. For it is
usually the case that the exalted spirits then accompany them back to the place
from which they came. They also want to greet those who stayed behind and
observe their activities. So, after the gathering and shared joy, these exalted
spirits lead these little folk back to their place.
But it is actually only once this big
brother has led the family back that a more direct or closer contact can begin.
He stays for a while with these little ones and allows them to show him the
activities they perform. And a spirit of God is now able to draw much closer to
the individuals than is possible during the large gathering. But this large
gathering, which takes place every now and then, is to make them aware that it
must reach the stage where all are once again united and live among these
exalted brothers and sisters. It is to spur them on in their efforts.
I said that they are also greeted with
surprises. These surprises consist of giving these little folk things that
especially delight them. This may be clothing, objects, musical instruments,
and suchlike. These are the surprises that are shared out to those who deserve
it. And then, when the big brother has accompanied his little folk home, they
do not withdraw into their individual houses and gardens; they instead gather
together. They choose a beautiful spot, somewhere where these little ones
fulfill their tasks and where they feel it would be especially pleasant –
near a pond, for example, perhaps among swans and other birds, where there are
many trees and a lovely atmosphere. There they meet with those who stayed
behind; they too must present themselves. This big brother then speaks with
each of them individually.
It is especially among the gnomes that
there is often a lot to criticize. I mentioned this at the start. You also
ought to know that each individual, whether gnome, fairy, or elf, has a name.
It is not only you human beings who have names by which you are called. These
little folk imitate human beings in this respect, that is to say, they also had
their names before the fall of the spirits, but these were lost, and since they
now have to live among human beings, they adopt names from them: names of
people, names of animals, cities, flowers – whatever happens to take their
fancy. What they are called does not matter all that much to them, for their
real name is still unknown to them. They receive it only when they once again
occupy the high level of their ascent. But one of these exalted angels will
always recommend, “Keep the same name, and do not constantly change it.”
These gnomes, who are helpful as well as
quarrelsome, are also smart. When they sense it might be time for the big
brother to appear again – and this sense of intuition is found among them
as it is among this little folk generally – they sometimes begin to have a
guilty conscience. These beings also have a conscience. They imagine there is
no way the exalted brother would be able to remember them. Indeed, they do not
know that this exalted spirit can see, and is familiar with, the book of life
of each of these little beings.
I would just like to give you an example of
one such gnome who did not take his work very seriously, who loved comfort, and
who also very often criticized others, which he had absolutely no right to do.
The exalted brother now asked this little being, “What is your name?” And he
said, “My name is Hector.” And the exalted spirit asked, “Since when have you
had this name?” With some embarrassment the gnome had to admit that he had not
had this name very long. “And why is that?” the exalted brother wanted to know.
And again the little gnome felt embarrassed and did not want to give an answer.
The brother then asked, “Well, what were you called before you adopted this new
name of Hector?” Again, this being was abashed and did not want to come out
with an answer. But since these gnomes are not very good at keeping quiet,
another spoke up and said, “Not long ago we had to call him Mozart.” And the
exalted brother said, “You just told me your name is Hector. And now I hear
that you are meant to be called Mozart. And what other names have you had?”
And these witty gnomes did not keep quiet,
and they knew exactly how many names he had used. On one occasion it was
Rose-dew, another time Silver-bird, yet another time the name of a city, then
the name of a human being, then the name of an animal, a cat, a bird, a horse.
They change their names just as they please. And this exalted brother said,
“Last time, and I still remember it well, you were called Florian. Since then
you have had so many names.” And this spirit of God then said, “Try to keep at
least one name, so that you are not constantly getting into arguments on
account of your name.” Indeed, these gnomes are rather quarrelsome among
themselves.
So, some gnomes have to be rebuked in this
regard. And since these little ones cannot keep quiet and enjoy talking about
the faults of others, one of them also had something to say about a neighbor
who did not work and just acted pompous: he was always to be seen with an oak
leaf attached to his lapel, and he did not fulfill his tasks. The spirit of God
called him out and asked, “Well, what do you do? You surely have a task as
well.” And he replied, “Yes, my task is extremely varied, for, as you know, I
work in the forest, and I have a great deal to do there.” And another gnome
chimed in cheekily, “And he comes out of the forest and acts like the King of
the Oaks, and we’re supposed to obey him and parade around in front of him.”
So, they each have something to complain about.
Well, this spirit of God knows these folk
very well. He smiled quietly to himself, for this is something that belongs to
these beings – a little mischievousness is innate to them. Formerly, in
the heavenly world, they had likewise given joy and amusement to others with
their antics and doings, just as I told you: in heaven too there can be a great
deal of merriment – after all, one must be able to find joy and amusement
in something. But, indeed, this form of entertainment lost its perfection,
hence there is now ambition of this kind and, in part, this boasting. So, the
exalted brother allows himself to be amused by them for a while and quietly
delights in it.
But then he has to be serious and remind
them of their task. He has to make it clear to them that their lives are
necessary and that they must place themselves in service to higher life, namely,
human beings. They must assist human beings. They are also required to be of
service to the animal world and, wherever possible, in ways that serve a higher
purpose. This is how he speaks to them. And they all promise that they want to
live to his satisfaction and that when he next comes there will definitely be
nothing more to criticize.
They then beg the exalted brother to stay
a little longer and accompany them through their field of work. One of them
asks him to come into the room of a sick person; another requests that he visit
the stable; and another begs him to sort something out in the forest. They
again have so many complaints, and they do not want to let this exalted brother
go. But, with many promises, he must then take his leave.
He has to promise a pleasant surprise for
those who accomplish special feats. For these little folk also do a great deal
of good. Many of them have exerted themselves for the benefit of human beings
and animals, whereas others just joke around. The development of these gnomes
therefore proceeds only slowly.
There is a very different relationship
between the elves and the angels of God who accompany them back. The spirits of
God have to make music with them. The elves invite the exalted brother or the
exalted sister to what they believe are their most beautiful spots. And here
the exalted brother or the exalted sister has to tell them about the big world,
meaning the kingdom of heaven. They speak of the bliss in which they live and
all that can be found there – that there are much larger flowers, much
larger bushes and leaves. The heavenly guest brings news of the high, big world
and of his or her exalted brothers and sisters. And here, too, the elves quite
naturally do not want to let their exalted visitor leave again.
Compared to the gnomes, there is not so
much to complain about with the elves. Certainly, a rebuke is sometimes needed
here as well, but on the whole the world of God is satisfied with them; but
they have many tasks to fulfill, and their ascent proceeds only slowly.
This is how it is with the fairies: the
good fairies – those who bring only beauty to human beings, who support
them and protect them from evil – they are rewarded and acclaimed.
Clothing and other gifts are brought for them. Those with whom one is not
pleased, however, are banished to certain locations, and they are assigned
tasks that they have to fulfill within their limited area. For this purpose the
exalted spirits choose such planes where there is enough for these fairies to
do. They must learn to work hard. They are supervised more closely than is
usually the case, because they are to be liberated from their banishment as
quickly as possible and take a small step upward in their ascent.
Dear brothers and sisters, a meditation
should actually be different. But we want to give you this joy, and you can
also meditate on what I have told you this evening. You can reflect on how
glorious it is that these little beings were created and that they have to live
in the realm of human beings. I have tried to give you the answer as to why
they live in the realm of human beings and why God created them.
So, dear brothers and sisters, it really
is wonderful to behold creation in all its splendor and glory. You need not
speak only about things that are reprehensible and base; you must not cling to
what is ignoble. Human beings should rather hold on only to that which is good
and beautiful. What is good and beautiful ought to be their walking staff.
Their thoughts should be directed only upward, to that which is noble, to that
which is beautiful – full of hope. And if you can do this, you will take a
step upward, just like these little folk. But we see how you constantly forget,
just like these little beings – you forget your good resolutions just as
they do, and you do things you should not, and you know it. The difference
between you and these little beings, however, is that you are taken seriously,
very seriously! And these little folk are treated with great leniency.
So, dear brothers and sisters, may God’s blessing
give you strength for your lives. May those of you who are sick recover in body
and soul. God bless you.
Lecture by spirit-teacher Lene, received in German
through the medium Beatrice Brunner in the hall on Münchhaldenstrasse in
Zurich, 20 October 1965
One month earlier, during the meditation week in
Braunwald, Switzerland, spirit-teacher Lene spoke in greater detail about the
little spirit folk for the first time. In the third lecture of that week, given
on 21 September 1965, she discussed the development of these little beings:
Lene: You have asked yourselves or will be
asking yourselves, “What kind of beings actually are these gnomes and fairies?
What kind of development is this?” You have heard of gnomes and fairies before,
maybe seen something, read about them in books. It is in fairy tales that one
hears so much about them, and because it is in the fairy tales, there is a
grain of truth to it.
It is the same with these gnomes and
fairies as with you humans: they are not all of the same level of development;
they can be of varying levels of spiritual development. As beings, however,
they remain as they have been created, be that gnome or fairy – unless
there is a very special intervention by order of the higher spirit world, such
that it results in another or, as you think, higher form of
development. [...]
The highest heaven also knows these little
beings. These fairies are the darlings of the heavenly messengers – they
contribute to the various forms of entertainment. One takes delight in these dainty
creatures. You cannot imagine how beautiful and how vain they are. They love to
be admired, but their vanity does not lead to their ruin. These fairies deliver
messages; they can also sing, play, and dance wonderfully. Just consider how
dainty they are, and consider how mighty and large in stature angels of God can
be in comparison; angels from the choirs of Michael are mighty, powerful
beings. Other angels are, by contrast, very delicate. They may be beings whose
only task is to dance and perform round dances, which does not require mighty
beings; it is their delicacy that gives them such a lovely quality, that makes
them so beautiful. But heaven needs – this you must know – the
diversity of beings: heaven needs those mighty, powerfully built angels of God,
it needs those delicate angelic beings, and it needs those little fairies.
I would now like to answer a question.
These fairies were once to be found on all levels, or, to explain it better:
such fairies were assigned to all the choirs of heaven. The heavenly world with
its angels is organized into choirs, and leading spirits preside over such a
choir; together they form a whole. And each choir also has these cherished
beings, such delicate beings whose task it is to delight their brothers and
sisters through play, dance, and song; they are thus assigned these
fairies – and also gnomes.
At the time of the fall, a portion of
these fairies and gnomes were dragged along with the others when they refused
obedience to God. They were pulled down, for they were devoted to their leaders
and had assented to their views. Yet these beings could never be punished as
severely, for God had them created this way. They were, therefore, not to
traverse this path of development like the others; instead, they were to complete
their development or their ascent as spiritual
beings in the lower
spheres alongside human beings – there they were to undergo their
development. And they too are led up by the exalted spirits, level by level.
These beings do not carry the same burden of guilt as the others, and that is
why their life of ascent is much easier.
The gnomes and fairies who have to live in
the lower spheres in the vicinity of human beings are unaware that they are not
sharing in supreme happiness. It is the same with the other ascending spirit
beings: they are able to see and recognize what unfolds in their vicinity, in
their environment, and perhaps a few levels above it. But the notion that an
ascending spirit being in the process of purification would know what goes on in
the highest heavens – no, they
know it not, nor do they deserve to know it. Such a being is told about a
higher happiness, about a state of blessedness, and they are made to be curious
so that they begin to strive. But they are unable to envisage supreme
happiness, just as you are unable to grasp this supreme happiness with your
concepts and your feelings, with the result that much – perhaps even what I have just told you – sounds fanciful to you; yet it is so.
Now, some of
these little beings did remain loyal; they did not have to leave heaven, and
they occupy their place in the highest heavens. They contribute much to the
joyous forms of entertainment. The higher beings, let us say, their bigger
brothers and sisters, educate them, learn with them. They thereby contribute to
this diversity in order to spread the joy, so that everyone who lives in these
high heavens rejoices.
-------------https://www.glz.org/en/spiritual-world-online/issues#glz-modal
Mangfoldet i Guds skaperverk er
stort og fantastisk. Dette mangfoldet inkluderer også små åndevesener som er
forskjellige i utseende og karakter fra sine store brødre og søstre, Guds
ånder. Mennesker kjenner dem under navnene "alver",
"feer" og "nisser". I dette foredraget gir åndslærer
Lene, fra andre siden, innblikk i livet til disse små skapningene, som utfører
ulike aktiviteter som svarer til deres natur.
Lene: Gud velsigne deg. Kjære
brødre og søstre, i naturen faller bladene, men fruktene begynner å modnes, og
om kort tid vil en søvn, eller det som virker som en søvn, komme over den
naturlige verden. I løpet av denne tiden kreves det ikke lenger od-krefter i
samme intensitet. Dette betyr ikke at de fortsatt ikke vil gjennomsyre jorden,
men de gjør det ikke lenger i samme grad som tilfellet er om våren, for
eksempel. Disse odiske kreftene samler seg over jorden og også et stykke ned i
jorden; de legger et teppe over jorden, man kan kalle det et odisk teppe.
Veksten går så inn i en hvileperiode, og odkreftene hoper seg opp; de vil da
bli spesielt revitalisert på et bestemt tidspunkt, i samsvar med rytmen.
Solen gir også sine fantastiske
odiske krefter til alt liv. Jorden selv besitter og utstråler sine odiske
krefter. Disse forenes med de mange andre kreftene som er nødvendige for liv på
denne jorden. Vann og dets odkraft er svært viktig for alt liv. Planetene
sender også sine odiske krefter til livet på denne jorden. Denne odstrømmen som
kommer fra alle kanter kan sammenlignes med blodet. Hvis denne odic-strømmen
ble trukket tilbake fra jorden og livet på den, ville døden være resultatet.
Det er det samme med mennesker: hvis de mister for mye blod, dør de. Slik er
det med disse odiske kreftene.
Disse odiske kreftene som strømmer
til jorden fra forskjellige retninger er i konstant endring. Hver kilde har sin
egen unike odiske kraft. Jorden, der mennesker bor, er ikke jevnt utsatt for
disse kreftene. Der solen skinner mer intenst, råder en helt annen strøm, og i
en viss henseende former denne odstrømmen også menneskene som bor der:
innbyggerne i sørlige land har et annet temperament enn folk fra nord. De
utsettes ikke for den samme generelle odic-strømmen.
Jeg ønsker ikke å gå i detalj på
dette, men jeg vil nevne at det finnes mennesker som føler seg lykkeligere på
visse steder enn andre. Noen føler seg lykkeligere i et temperert klima, og
sier at det er mer gunstig for helsen deres; andre foretrekker kalde områder.
Så det er også slik at disse odstrømmene danner og former mennesker. I ditt
land er det også svært forskjellige odiske strømmer, og disse kan være spesielt
gunstige for helsen til en eller annen person. Men jeg trenger ikke å forklare
deg dette langt, for du kjenner dine favorittsteder, kursteder, hvor folk
hviler og slapper av. Og denne restitusjonen skyldes delvis disse spesielle
odic-strømmene. Selv om det er en generell, jevn fordeling av disse ulike
od-kreftene over denne jorden, er det likevel visse steder som er spesielt
utsatt for en spesiell od-kraft, hvor denne ene od-kraften utøver en mer intens
innflytelse enn alle de andre.
Jeg gir faktisk denne forklaringen
av følgende grunn: i løpet av uken vår sammen [meditasjonsuken i 1965 i
Braunwald, Sveits] hadde jeg muligheten til å gjøre deg oppmerksom på disse
forskjellige jordiske sfærer eller spesielle miljøer hvor åndelige vesener
spesielt liker å være. Vi så at det gleder deg og at du synes det er veldig
interessant også å bli fortalt om en annen åndeverden, nærmere bestemt verden
av nisser, alver og feer. Du vet relativt lite om deres verden. Faktisk prøver
vi alltid å gi deg forklaringer som gagner din sjel – vi er mindre opptatt av å
berike kunnskapen din. Selvfølgelig ønsker vi å gi deg innsikt i denne andre
åndeverdenen, og du skal bli fortalt om livet der. Vi vil også anta at du
fortjener å høre om det, for mange elsker spesielt å høre noe om det.
Gnomer, alver og feer er tre
forskjellige grupper, og de tilhører også ulike utviklingsnivåer. Jeg forklarte
deg at de ble dratt med, dratt ned av åndene under deres fall fra himmelen [se
forklaringene gitt av Lene vedlagt dette foredraget, s. 9–10]. Men dette betyr
ikke at alle nisser, alle feer, alle alver nå må gå oppstigningsstien; det er
bare en del eller en liten del av dem som måtte forlate himmelen på den tiden.
Mange av disse fantastiske feene og alvene og også nisser lever i de høyere
nivåene i Guds verden. Utseendet deres er annerledes enn du forestiller deg.
Jeg
vil nå forklare noe om nissene som lever tett på mennesker. Disse nissefolkene, som jeg vil kalle dem, er på den ene
siden veldig ivrige etter å hjelpe, og på den andre svært kranglete seg
imellom. Disse nissene setter seg også i tjeneste for mennesker, og du vil
finne ut hvorfor det er det. Jeg vil først snakke om hvor disse nissene bor. De
finnes i skogen, i låver og staller, i alle slags hus – selv om det kanskje
sier for mye; de oppsøker hus bebodd av folk de liker. De bor aldri sammen med
folk de ikke liker – for dette kan også være tilfelle. Så, de er i skogen, de
er sammen med dyrene i stallen, de er på åpne mark, de er på fjellet, de er på
vannet, i hagen, i buskene. De har også sine boliger; de bygger disse selv,
etter sin egen smak. Noen er veldig spesielle, andre er mindre krevende.
Blant mennesker og dyr oppfyller
nisser en oppgave som er tildelt dem av den høyere åndeverden. Som sagt kan
nisser være veldig kranglete seg imellom, og derfor må de også forkaste disse
lastene. De må også stige opp på perfeksjonens vei. Tid spiller ingen rolle for
dem, eller de har ikke tid. De bor på stedene jeg nevnte, men fordi de varierer
i karakter og er forskjellige fra hverandre, velger de de stedene der de føler
seg komfortable. Noen ønsker å utføre oppgaven sin på vannet. Men det er ikke
bare det jordiske vannet som faller i smak; de er tross alt åndevesener, og det
er først og fremst odkreftene som kommer ut av vannet som appellerer til dem.
Gnomene som søker og finner oppgavene sine her elsker dette miljøet; de kommer
dermed i kontakt med det åndelige vannet og bølgene. Og på disse farvannene er
de også i stand til å hjelpe mennesker.
Andre elsker å bo i skogen, og de
har virkelig et variert liv der. De kommer i kontakt med så mye, og de kan
snakke med mange vesener, for livet i skogen er fullt av åndelige vesener; det
er et intenst liv der. Nissene finner dette livet over jorden, de finner det
under jorden, så langt det er tilgjengelig for dem, for de er i stand til å
trenge gjennom materie til en viss grad. Dette er deres verden, og disse
spesielle nissene elsker skogen og alle hendelsene og aktivitetene her. En
skognisse vil ikke gå på vannet. Bare for å gjøre en sammenligning, det er det
samme med dere mennesker: hva en person elsker, har en annen ingen interesse i.
Så også mellom mennesker varierer det.
Det er nisser som virkelig elsker
dyr, og deres oppgave er å ta vare på syke dyr; de er i stand til å hjelpe dem.
Så, det er nisser som bare har stor glede av dyr, akkurat som det er mennesker
som har en stor kjærlighet til dyr. Og det er like usannsynlig at disse nissene
forlater dyrene sine som de andre vil forlate vannet eller skogen. Jeg
forteller deg dette for å gi deg en ekte innsikt i livet til disse vesenene og
i mangfoldet av deres aktiviteter.
Så er
det de som elsker å bo i hager. Og når det blir kaldt, når vinteren kommer og
odstrømmen ikke lenger passer dem, søker de tilflukt i folks hjem. De kan bo i
kjelleren eller på loftet, men de kan like gjerne gå og sitte på den mest
komfortable lenestolen i huset. Det avhenger derfor helt av den enkeltes vesen.
Noen er veldig pliktoppfyllende, veldig hardtarbeidende. Andre foretrekker mye
å la andre gjøre jobben; de er late, ledige, de gir ordre. Disse folkene er så
varierte.
Gnomer som føler seg komfortable
med mennesker kan også tilby dem beskyttelse. De prøver for eksempel å holde
unna inntrengere som kan påføre dem skade. Disse inntrengerne kan være andre
mennesker. Men jeg har også hørt om nisser som utfører sine oppgaver blant
mennesker og uttrykker sin takknemlighet til dem ved å drive mus eller insekter
og lignende ut av kjellere eller loft. Hvis de føler seg hjemme på et sted,
begynner de umiddelbart å gi ordre. Og de vil aldri ha noe rundt seg som ikke
gir dem glede eller som kan mishage dem.
Men det er også en type nisser som
blir hos syke og ensomme mennesker. Der det kanskje er et enslig hus bebodd av
én person, er slike nisser ofte tilgjengelige og tilbyr sin hjelp. De vil
gjerne være til tjeneste for denne syke og ensomme personen. Dere vil
selvfølgelig si til dere selv: «Hva nytter det? Disse menneskene er ikke klar
over det." Som svar kunne jeg like godt si: hva nytter det for deg når jeg
snakker om ånder? Du kan heller ikke se dem. Tjenesten til nissene har
imidlertid en mening, fordi disse små åndevesenene også har sine oppgaver som
de må oppfylle, og dette er oppgaver som ligger innenfor deres evner. De må
også sette seg selv i tjeneste for andre, akkurat som de andre åndene må gjøre,
ved å gi en hånd for å hjelpe til med å heve de som fortsatt henger etter. Så
alle steder er det et spørsmål om å lede livet hjem til en tilstand av
velsignelse, å lære de tingene som er nødvendige for å oppnå lykke.
Jeg skal nå snakke om et annet lite
åndefolk: alvene. De er forskjellige fra nissene, som ikke har et
spesielt vakkert utseende. Men
nissene har også veldig fargerike klær, og de elsker lyse farger. Feene er på
sin side også forskjellige; de skiller seg fra alvene så vel som fra nissene.
Alvene er spesielt glade for vakre hager. De ville absolutt ikke bodd i en
stall, for de er – slik de tror – ikke født for det og for edle. For de er
virkelig vakre, vanskelige å beskrive med dine termer: delikat utformet, små av
vekst [Lene bruker fingrene for å indikere en høyde på omtrent femten
centimeter], men alt ved dem er edelt.
Disse alvefolkene har også sine
oppgaver. De foretrekker også veldig spesielle steder; de ønsker også en veldig
spesiell odisk strøm. Uansett hvor blomster vifter med sine mange dufter, er
det der de føler seg lykkeligst. De elsker alle blomster – blomster på markene,
i dyrkede hager; de tilbringer også tid i drivhus. De elsker skjønnhet, og de hevder
at de bare er født for vakre ting. Disse nissene lager musikk; med sine små
instrumenter gleder de mange levende skapninger. De gir glede til smådyrenes
verden. De spiller musikk i hagene de har valgt, hvor de vanligvis også har
laget boligene sine. Når årstiden skifter, slipper de unna den ubehagelige
atmosfæren og søker steder hvor det er behagelig for dem å bo, hvor deres lette
og luftige klær passer til atmosfæren. Disse alvene ville ikke ha det bra i en
snøstorm, mens nissene ville synes det var morsomt. Alvene er delikate. Men de
gir glede til mye stille liv som blir usett av mennesker.
Alvene bor i rosehagene,
liljemarkene, og, som jeg allerede har nevnt, er de enkle blomstene på marken
også veldig kjære for dem, så vel som de vakreste og dyreste roser eller andre
kostbare blomster. Noen ganger gjør de seg hjemme i blomsterbeger. De prøver å
ordne blomster sammen for å lage et hjem for seg selv. De underholder
hverandre, er av en veldig kjærlig natur og er spesielt glad i barn. Alvene som
elsker barn finner ofte veien til dem, til lekeplassene deres og tilbringer tid
der. De går også inn på soverommene til syke barn; og hvis noen har plassert
blomster der, setter de opp hjemmet i en fargerik blomsterbukett. De vil helt
sikkert ha sine små musikkinstrumenter for hånden for å spille musikk for det
syke barnet. Nå, bare i sjeldne tilfeller kan barnet høre denne musikken. Det
er spedbarn hvis ånd fortsatt er så forbundet med dette andre åndelige livet at
de er i stand til å se det, men bare i sjeldne tilfeller. Likevel utfører disse
alvene på denne måten en oppgave med det syke barnet. Hvis du skulle se nøye på
disse alvene, ville du se at de er veldig forskjellige fra nissene. De har også
en helt annen kroppsbygning. De har en annen natur og til dels forskjellige
interesser også.
Feene skiller seg fra nissene og
alvene; de har på sin side en annen oppgave. Du snakker om gode feer og om
dårlige feer. Feene lever også i hager sammen med mennesker, på marka, på
fjellet, på vannet. De kan gå hvor som helst. Og disse feene tror ofte at de må
holde øye med disse mindre vesenene, på nissene og alvene. De går ofte og
prøver å irettesette dem, for å bevisstgjøre deres plikter og oppgaver. Noen
ganger er de berettiget til å gjøre det, men noen ganger er det utslett fra
deres side.
Blant disse feene er det noen som
besitter en spesielt stor vennlighet og kjærlighet. Også deres oppgave er først
og fremst i den naturlige verden. De har blitt tildelt en viss tilsynsfunksjon
– en viss tilsynsfunksjon, sier jeg – over lavere dyreliv; de skal gi den
beskyttelse. Feene er dermed også i stand til å beskytte dyr mot sykdommer. De
forsøker å beskytte livene sine når det er nødvendig, når de blir angrepet fra
denne eller den siden og trenger beskyttelse. Akkurat som det er ånder
stasjonert i den naturlige verden som bare må holde vakt, er det likt med disse
feene. Men høyere ånder kommer dem til unnsetning når det er nødvendig. De har
muligheten til å kommunisere med de høyere åndene, for disse høyere åndene
besøker også disse feene, akkurat når de går gjennom byer fra tid til annen og
undersøker mennesker. De utfører sine inspeksjoner, eller de blir tilkalt av
andre brødre og søstre for å få et bilde av menneskers aktiviteter eller
oppførsel. De kommer og undersøker, fordi de på sin side må formidle
informasjon til åndeverdenen av enda høyere rang.
Også her kan du igjen se hvor
fantastisk ordnet alt er, hvordan det ene er der for det andre og hvordan det
ene må støtte det andre. Disse feene er å finne overalt. Blant dem er det noen
som er hjelpsomme, og det er de som ikke liker å jobbe. Deres utviklingsnivå
åpenbarer seg dermed. Du kan se av dette at disse vesenene også gjennomgår en
utvikling oppover.
Jeg vil nå fortelle deg hvordan de
opphøyede,Forvandlede himmelens ånder interesserer seg for disse små folkene og
deres oppstigning, hvordan de opprettholder oversikten over det de gjør. Men
først vil jeg minne deg på hvordan dette gjøres med mennesker: den høye
åndeverdenen besøker mennesker. Den kartlegger dem, og der et menneske ikke
lever et liv som behager Gud, hvor det ikke gjøres fremskritt i hans åndelige
liv, instruerer det skytsåndene eller veiledende ånder om at en karma skal
settes i gang eller at individet må straffes. Eller den høye åndeverden griper
inn i hans livsplan, endrer den, forkorter livet hans; men andre steder, der et
liv ser ut til å være veldig meningsfylt og nyttig, blir det forlenget. Dette
gjøres enten av de opphøyde åndene selv, eller de informerer sine lavere
rangerte brødre og søstre og gir dem i oppgave å gjennomføre denne endringen.
Disse små folkene var en gang den
store gleden og den store kjærligheten til den himmelske verden. Du har blitt
fortalt at disse vesenene også har sine oppgaver til glede for Guds engler helt
opp til de aller høyeste plan; de lever til glede for andre. Disse små
menneskene er veldig glade når de har nådd det høyeste utviklingsnivået, for
disse små vesenene er veldig etterspurt. De er etterspurt alle steder, spesielt
når ånder samles for å glede seg og nyte underholdning. For også i himmelen er
det veldig gledelige timer, og du vil helt sikkert forstå at disse små
menneskene kan bidra mye til disse gledelige timene.
Nå, fra tid til annen, må disse små
vesenene samles, de som er i ferd med å utvikle seg på nivåene der mennesker
lever. Nyheter blir deretter spredt over de forskjellige sfærene på jorden, som
er nøyaktig avgrenset – du kaller dem land. Disse små folkene blir så tilkalt
fra dette og det bestemte landet, for å si det på dine vilkår. Disse små
vesenene er ikke å møte så ofte; de er ikke så mange som mennesker, men de
representerer fortsatt en betydelig befolkning. Etter instruks fra en opphøyet
ånd blir de beordret til et bestemt sted. Ikke alle må presentere seg der, for
det er tydelig spesifisert hvem som skal delta. Det er ikke ønskelig at de alle
blir kalt bort fra sine oppgaver. Men denne samlingen med de opphøyde ånder,
med himmelens store brødre og søstre, varer ikke så lenge tidsmessig. En Guds
ånd går til disse små folkene på forhånd og forteller dem hvem som må delta.
Også blant disse små folkene er det alltid en leder, og denne lederen får
beskjeden og formidler deretter nyhetene. Og, med godkjenning fra den opphøyde
broren, avgjøres det hvem som må bli igjen og hvem som må delta på denne store
sammenkomsten av det lille folket.
De blir deretter møtt av himmelens
ånder. De blir møtt med mye kjærlighet, med overraskelser. Og disse små
vesenene er henrykte, for storebrødrene og søstrene er ikke fremmede for dem –
de er bare ikke så nærme dem. De vet at de vil dukke opp fra tid til annen og
undersøke hva de gjør.
Disse små folkene er også
organisert i familier. Og en ånd vil gå fra en familie til den neste, slik at
de kan møte og snakke med alle. Instruksjoner blir deretter gitt for deres
videre oppstigning, bebreidelser blir gitt, ros blir gitt, og alt dette med det
mål at disse små vesenene streber etter å gjenvinne det høye nivået de en gang
okkuperte. De blir alltid glade når de blir innkalt til en slik sammenkomst.
For det er vanligvis slik at de opphøyde åndene da følger dem tilbake til
stedet de kom fra. De ønsker også å hilse på de som ble igjen og observere
deres aktiviteter. Så, etter samlingen og den delte gleden, fører disse
opphøyde åndene disse små menneskene tilbake til sitt sted.
Men det er faktisk først når denne
storebroren har ført familien tilbake at en mer direkte eller tettere kontakt
kan begynne. Han blir en stund sammen med disse små og lar dem vise ham
aktivitetene de utfører. Og en Guds ånd er nå i stand til å trekke mye nærmere
individene enn det som er mulig under den store samlingen. Men denne store
samlingen, som finner sted i ny og ne, skal gjøre dem oppmerksomme på at den må
nå det stadiet hvor alle igjen er forent og lever blant disse opphøyde brødre
og søstre. Det er for å anspore dem i deres innsats.
Jeg sa at de også blir møtt med
overraskelser. Disse overraskelsene består i å gi disse små folkelige ting som
spesielt gleder dem. Dette kan være klær, gjenstander, musikkinstrumenter og
lignende. Dette er overraskelsene som deles ut til de som fortjener det. Og så,
når storebroren har fulgt det lille folkehjemmet sitt, trekker de seg ikke
tilbake til sine individuelle hus og hager; de samles i stedet. De velger et
vakkert sted, et sted hvor disse små utfører oppgavene sine og hvor de føler at
det vil være spesielt hyggelig – i nærheten av en dam, for eksempel, kanskje
blant svaner og andre fugler, hvor det er mange,
og en herlig atmosfære. Der møter
de de som
ble igjen; de må også presentere
seg. Denne storebroren snakker så med hver av dem individuelt.
Det er særlig blant nissene det
ofte er mye å kritisere. Jeg nevnte dette i starten. Du bør også vite at hvert
individ, enten det er nisse, fe eller alv, har et navn. Det er ikke bare dere
mennesker som har navn som dere kalles med. Disse små folkene etterligner
mennesker i så måte, det vil si at de også hadde sine navn før åndenes fall,
men disse gikk tapt, og siden de nå må leve blant mennesker, tar de navn etter
dem: navn av mennesker, navn på dyr, byer, blomster – uansett hva de liker. Hva
de heter betyr ikke så mye for dem, for deres virkelige navn er fortsatt ukjent
for dem. De mottar det først når de igjen inntar det høye nivået på
oppstigningen. Men en av disse opphøyde englene vil alltid anbefale:
"Behold det samme navnet, og ikke endre det hele tiden."
Disse nissene, som er hjelpsomme så
vel som kranglevorne, er også smarte. Når de føler at det kan være på tide at
storebroren dukker opp igjen – og denne følelsen av intuisjon finnes blant dem
som den er blant dette lille folket generelt – begynner de noen ganger å få
dårlig samvittighet. Disse vesenene har også en samvittighet. De innbiller seg
at det ikke er mulig for den opphøyde broren å huske dem. De vet faktisk ikke
at denne opphøyde ånden kan se, og er kjent med, livets bok til hver av disse
små vesenene.
Jeg vil bare gi deg et eksempel på
en slik nisse som ikke tok arbeidet sitt særlig seriøst, som elsket trøst, og
som også veldig ofte kritiserte andre, noe han absolutt ikke hadde rett til å
gjøre. Den opphøyde broren spurte nå dette lille vesenet: "Hva er navnet
ditt?" Og han sa: "Jeg heter Hector." Og den opphøyde ånd
spurte: «Siden når har du hatt dette navnet?» Med en viss forlegenhet måtte
nissen innrømme at han ikke hadde hatt dette navnet særlig lenge. "Og hvorfor
det?" ville den opphøyde broren vite. Og igjen følte den lille nissen seg
flau og ønsket ikke å gi noe svar. Broren spurte da: "Vel, hva ble du kalt
før du adopterte dette nye navnet Hector?" Igjen, dette vesenet ble
fornærmet og ønsket ikke å komme ut med et svar. Men siden disse nissene ikke
er så flinke til å tie, sa en annen opp og sa: «For ikke lenge siden måtte vi
kalle ham Mozart.» Og den opphøyde broren sa: «Du fortalte meg nettopp at du
heter Hector. Og nå hører jeg at det er meningen at du skal hete Mozart. Og
hvilke andre navn har du hatt?"
Og disse vittige nissene tiet ikke,
og de visste nøyaktig hvor mange navn han hadde brukt. En gang var det
Rose-dugg, en annen gang Sølvfugl, enda en gang navnet på en by, så navnet på
et menneske, så navnet på et dyr, en katt, en fugl, en hest. De endrer navn
akkurat som de vil. Og denne opphøyde broren sa: «Siste gang, og jeg husker det
fortsatt godt, ble du kalt Florian. Siden den gang har du hatt så mange navn.»
Og denne Guds ånd sa da: "Prøv å beholde minst ett navn, slik at du ikke
stadig kommer i krangel på grunn av navnet ditt." Disse nissene er faktisk
ganske kranglete seg imellom.
Så noen nisser må irettesettes i
denne forbindelse. Og siden disse små ikke kan tie stille og nyte å snakke om
andres feil, hadde en av dem også noe å si om en nabo som ikke jobbet og bare
opptrådte pompøst: han var alltid å se med et eikeblad festet til sin
jakkeslaget, og han oppfylte ikke oppgavene sine. Guds ånd kalte ham ut og
spurte: «Vel, hva gjør du? Du har sikkert en oppgave også.» Og han svarte:
"Ja, oppgaven min er ekstremt variert, for, som du vet, jobber jeg i
skogen, og jeg har mye å gjøre der." Og en annen nisse kimet frekt inn:
"Og han kommer ut av skogen og oppfører seg som kongen av eikene, og vi
skal adlyde ham og paradere rundt foran ham." Så alle har noe å klage på.
Vel, denne Guds ånd kjenner disse
folkene veldig godt. Han smilte stille for seg selv, for dette er noe som
tilhører disse vesenene – litt rampete er medfødt for dem. Tidligere, i den
himmelske verden, hadde de likeledes gitt andre glede og moro med sine
krumspring og gjerninger, akkurat som jeg sa til deg: også i himmelen kan det
være mye munterhet – man må tross alt kunne finne glede og moro i noe. Men
faktisk mistet denne formen for underholdning sin perfeksjon, derfor er det nå
ambisjoner av denne typen og til dels dette skrytet. Så den opphøyde broren lar
seg underholde av dem en stund og gleder seg stille over det.
Men da må han være seriøs og minne
dem om oppgaven deres. Han må gjøre det klart for dem at deres liv er
nødvendige og at de må sette seg selv i tjeneste for høyere liv, nemlig mennesker.
De skal hjelpe mennesker. De er også pålagt å være til tjeneste for
dyreverdenen og, der det er mulig, på måter som tjener et høyere formål. Slik
snakker han til dem. Og de lover alle at de vil leve til hans
tilfredsstillelse, og at når han kommer neste gang, vil det definitivt ikke
være noe mer å kritisere.
De ber da den opphøyde broren om å
bli litt lenger og følge dem gjennom deres arbeidsfelt. En av dem ber ham komme
inn på rommet til en syk person; en annen ber om å besøke stallen; og en annen
ber ham ordne noe i skogen. De har igjen så mange klager, og de vil ikke la
denne opphøyde broren gå. Men, med mange løfter, må han da ta permisjon.
Han må love en hyggelig
overraskelse for de som oppnår spesielle bragder. For disse småfolket gjør også
mye godt. Mange av dem har anstrengt seg til fordel for mennesker og dyr, mens
andre bare tuller. Utviklingen av disse nissene går derfor bare sakte.
Det er et helt annet forhold mellom
alvene og Guds engler som følger dem tilbake. Guds ånder må lage musikk med
dem. Alvene inviterer den opphøyde broren eller den opphøyde søsteren til det
de mener er deres vakreste steder. Og her må den opphøyde broren eller den
opphøyde søsteren fortelle dem om den store verden, altså himmelriket. De
snakker om lykken de lever i og alt som finnes der – at det er mye større
blomster, mye større busker og blader. Den himmelske gjesten bringer nyheter om
den høye, store verden og om hans eller hennes opphøyde brødre og søstre. Og
her vil heller ikke nissene helt naturlig la sin opphøyde besøkende dra igjen.
Sammenlignet med nissene er det
ikke så mye å klage på hos alvene. Visst er det noen ganger nødvendig med en
irettesettelse her også, men i det hele tatt er Guds verden tilfreds med dem;
men de har mange oppgaver å oppfylle, og oppstigningen deres går bare sakte.
Slik er det med feene: de gode
feene – de som bare bringer skjønnhet til mennesker, som støtter dem og
beskytter dem mot det onde – de blir belønnet og hyllet. Klær og andre gaver
tas med til dem. De man ikke er fornøyd med, blir imidlertid forvist til
bestemte steder, og de får tildelt oppgaver som de må utføre innenfor sitt
begrensede område. Til dette formål velger de opphøyde åndene slike fly der det
er nok for disse feene å gjøre. De må lære seg å jobbe hardt. De overvåkes
tettere enn det som vanligvis er tilfelle, fordi de skal frigjøres fra
forvisningen så raskt som mulig og ta et lite steg oppover i oppstigningen.
Kjære brødre og søstre, en
meditasjon burde faktisk være annerledes. Men vi ønsker å gi deg denne gleden,
og du kan også meditere over det jeg har fortalt deg denne kvelden. Du kan
reflektere over hvor strålende det er at disse små vesenene ble skapt og at de
må leve i menneskers rike. Jeg har forsøkt å gi deg svaret på hvorfor de lever
i menneskers rike og hvorfor Gud skapte dem.
Så, kjære brødre og søstre, det er
virkelig fantastisk å se skaperverket i all sin prakt og herlighet. Du trenger
ikke bare snakke om ting som er forkastelige og basale; du må ikke holde deg
til det som er uverdig. Mennesker bør heller bare holde på det som er godt og
vakkert. Det som er godt og vakkert burde være deres gangstav. Tankene deres
bør bare rettes oppover, til det som er edelt, til det som er vakkert – fullt
av håp. Og hvis du kan gjøre dette, vil du ta et steg oppover, akkurat som
disse små folkene. Men vi ser hvordan du konstant glemmer, akkurat som disse
små vesenene – du glemmer dine gode beslutninger akkurat som de gjør, og du
gjør ting du ikke burde, og du vet det. Forskjellen mellom deg og disse små
vesenene er imidlertid at du blir tatt seriøst, veldig seriøst! Og disse små
folkene blir behandlet med stor mildhet.
Så, kjære brødre og søstre, må Guds
velsignelse gi dere styrke for deres liv. Måtte de av dere som er syke bli
friske på kropp og sjel. Gud velsigne deg.
Foredrag av åndslærer Lene, mottatt
på tysk gjennom mediet Beatrice Brunner i salen på Münchhaldenstrasse i Zürich,
20. oktober 1965.
En måned tidligere, under
meditasjonsuken i Braunwald, Sveits, snakket åndelærer Lene mer detaljert om
det lille åndefolket for første gang. I den tredje forelesningen denne uken,
holdt 21. september 1965, diskuterte hun utviklingen av disse små vesenene:
Lene: Dere har spurt dere selv
eller kommer til å spørre dere selv: «Hva slags vesener er egentlig disse
nissene og feene? Hva slags utvikling er dette?» Du har hørt om nisser og feer
før, kanskje sett noe, lest om dem i bøker. Det er i eventyrene man hører så
mye om dem, og fordi det er i eventyrene, er det et korn av sannhet i det.
Det er det samme med disse
gnomer og feer som med dere mennesker: de er ikke alle på samme utviklingsnivå;
de kan ha ulike nivåer av åndelig utvikling.
Som vesener forblir de imidlertid
slik de er skapt, det være seg nissen eller feen – med mindre det er en helt
spesiell intervensjon etter ordre fra den høyere åndeverdenen, slik at det
resulterer i en annen eller, som du tror, høyere form for
utvikling . [...]
Den høyeste himmel kjenner også
disse små vesenene. Disse feene er kjærestene til de himmelske budbringere – de
bidrar til de ulike formene for underholdning. Man gleder seg over disse lekre
skapningene. Du kan ikke forestille deg hvor vakre og forfengelige de er. De
elsker å bli beundret, men deres forfengelighet fører ikke til deres
ødeleggelse. Disse feene leverer meldinger; de kan også synge, spille og danse
fantastisk. Bare tenk på hvor lekre de er, og tenk på hvor mektige og store i
vekst Guds engler kan være i sammenligning; engler fra Michaels kor er mektige,
mektige vesener. Andre engler er derimot veldig delikate. De kan være vesener
hvis eneste oppgave er å danse og utføre runddanser, noe som ikke krever
mektige vesener; det er delikatessen deres som gir dem en så nydelig kvalitet,
som gjør dem så vakre. Men himmelen trenger – dette må du vite – mangfoldet av
vesener: himmelen trenger de mektige, kraftig bygde englene av Gud, den trenger
de delikate englevesenene, og den trenger de små feene.
Jeg vil nå svare på et spørsmål.
Disse feene var en gang å finne på alle nivåer, eller for å forklare det bedre:
slike feer ble tildelt alle himmelens kor. Den himmelske verden med dens engler
er organisert i kor, og ledende ånder presiderer over et slikt kor; sammen
danner de en helhet. Og hvert kor har også disse kjære vesener, slike delikate
vesener som har som oppgave å glede sine brødre og søstre gjennom lek, dans og
sang; de blir dermed tildelt disse feene – og også nisser.
På høsttidspunktet ble en del av
disse feene og nissene dratt sammen med de andre da de nektet å lyde Gud. De
ble trukket ned, for de var hengivne til sine ledere og hadde sluttet seg til
deres synspunkter. Likevel kunne disse vesenene aldri straffes så hardt, for
Gud hadde dem skapt på denne måten. De skulle derfor ikke krysse denne
utviklingsveien som de andre; i stedet skulle de fullføre sin utvikling eller
sin oppstigning som åndelige vesener i de lavere sfærer ved siden av mennesker
– der skulle de gjennomgå sin utvikling. Og de blir også ledet opp av de opphøyde
ånder, nivå for nivå. Disse vesenene bærer ikke den samme skyldbyrden som de
andre, og det er grunnen til at deres oppstigningsliv er mye lettere.
Gnomene og feene som må leve i de
lavere sfærene i nærheten av mennesker er uvitende om at de ikke deler den
suverene lykke. Det er det samme med de andre oppstigende åndevesenene: de er i
stand til å se og gjenkjenne det som utspiller seg i deres nærhet, i deres
miljø, og kanskje noen få nivåer over det. Men forestillingen om at en
oppstigende ånd som er i renselsesprosess ville vite hva som foregår i de
høyeste himmeler – nei, de vet det ikke, og de fortjener heller ikke å vite
det. Et slikt vesen blir fortalt om en høyere lykke, om en tilstand av
velsignelse, og de er laget for å være nysgjerrige slik at de begynner å strebe.
Men de er ikke i stand til å se for seg suveren lykke, akkurat som du ikke er i
stand til å fatte denne suverene lykken med dine konsepter og følelser, med
resultatet at mye – kanskje til og med det jeg nettopp har fortalt deg – høres
fantasifullt ut for deg; likevel er det slik.
Nå, noen av disse små vesenene
forble lojale; de trengte ikke å forlate himmelen, og de inntar sin plass i den
høyeste himmel. De bidrar mye til de gledelige formene for underholdning. De
høyere vesenene, la oss si, deres større brødre og søstre, utdanner dem, lærer
med dem. De bidrar dermed til dette mangfoldet for å spre gleden, slik at alle
som bor i disse høye himmelen gleder seg.
Fra
https://www.glz.org/en/spiritual-world-online/issues/spiritual-world-4-2024#glz-modal
https://www.glz.org/en/spiritual-world-online/issues/spiritual-world-4-2024
kopiert, og g-oversatt 28.7.24