Høsten 1976 fløy Zinsstag og Good til USA for å diskutere UFOfenomenet med forskjellige spesialister, intervjue mennesker som hadde hatt nærkontakter, og for å samle mer materiale til en bok om Adamski som de samarbeidet om. Noen få måneder etter hjemkomsten og etter at Zinsstag hadde avlagt nok et besøk i Hinwil, skrev hun pånytt til Good. Brevet var datert 3. januar 1977.
"Angående Meier: Jeg har nå fått så god kontakt med ham at jeg ikke lenger har noe problem med å få innvilget et møte når jeg måtte ønske det. Det er imidlertid enkelte ting som jeg ennå ikke klarer å akseptere. Jeg har på følelsen av at denne Semjase-kvinnen Meier påstår er fra Pleiadene, ikke har gunstig innflytelse på ham... Jeg er sikker på at hun snart kommer til å vrake ham, fordi han ikke klarer å gjennomføre det oppdraget hun har pålagt ham... Stakkars, mannens livshistorie er jo ikke akkurat tillitvekkende. Det er et spørsmål om troverdighet, mye av problemet bunner i at han har en fengselsstraff fra ungdomstiden å slite med. Mange mennesker blir nok skeptiske når de hører om slikt. Det er også et aber at han har en så mangelfull utdannelse, selv om jeg skal være den første til å innrømme at hans tekniske kunnskaper mildest talt er forbausende. Det virker nesten som han skaffet seg en slags tilleggsutdannelse i de årene han reiste omkring i Orienten og i Midt-østen."
En måned senere skrev Zinsstag pånytt til Good: "Hvis Meier viser seg å være en bløffmaker og svindler, skal jeg egenhendig dumpe hele fotosamlingen min i Basel-elven."
På høstparten 1976 var Meiers notatbunke vokst til over 800 sider, og tilstrømningen av nysgjerrige til huset hans i Hinwil bare øket. Folk sto til tider i lange køer utenfor inngangsdøren. Av og til snek folk seg etter Meier når han forlot huset. Noen håpet åpenbart å få et glimt av romskipene eller av Semjase. Andre som oppsøkte ham, kom fordi de var fast bestemt på å avsløre en gedigen bløffmaker.
Men nærkontaktene fortsatte, og Meier forklarte villig de besøkende hva som skjedde når han ble dirigert til et kontaktsted: Først kom romskipet til syne og ventet lydløst på ham i 300-600 meters høyde. Deretter reduserte mannskapet ombord magnetfeltet slik at Meier kunne stille seg direkte under den svevende farkosten, hvor han et øyeblikk senere, uten berøring av synlige krefter, ble "løftet" opp mot UFO'en. I løpet av denne fem sekunder lange luftferden kunne han studere landskapet under seg.
"Hvis du putter en fjær inn i en skorstein som har god trekk, har du et bilde på hvordan luftturen min opp til romskipet foregår," forklarte Meier.
Folk som lyttet til ham, så for seg et hemmelighetsfullt, avsidesliggende sted som plutselig glødet med et klart, svakt pulserende lys. Meier fortalte at selv om Semjase av og til kom ut av romskipet, benyttet hun og mannskapet seg stadig oftere av anti-tyngdekraftmetoden når de ville ha ham ombord i farkosten. Det fantes også en alternativ måte å komme seg inn i romskipet. Denne metoden som den enarmede mannen refererte til som "dematerialisering" eller "teletransportering", var raskere, men den kunne være farlig, ifølge Meier.
Meier fortalte at metoden virket utelukkende "når jeg er klar i hodet og i hjertet". Ved hjelp av "dematerialiseringsteknikken" kunne mannskapet i romskipet bryte ned Meiers molekylstruktur - også når han befant seg hjemme hos seg selv. Ombord i romskipet ble han rematerialisert, for så å tilbringe de neste to timene sammen med besetningen. Deretter ble han "fraktet" tilbake til arbeidsværelet sitt på samme måte. Alternativt satte mannskapet ham av i en veikant der han litt senere ble plukket opp av Herbert, Jakobus eller en av de andre som hadde kjørt ham til møtet. Når Pleiade-boerne tok ham inn i romskipet ved hjelp av denne metoden, kjente han ikke noe. Det var tilbaketuren som var farlig. Da var det livsviktig at Meier var helt klar i hodet og hjertet, som han selv uttrykte det.
"De gjør bruk av denne metoden etter at de har kontrollert og sjekket meg om og om igjen," forklarte Meier. "Hvis det finnes et eneste lite 'punkt' ved min person som ikke er 'klart', lar ikke metoden seg bruke. I slike tilfeller er jeg nødt til å reise ut til kontaktstedet med moped, traktor eller bil, og så løfter Pleiade-boerne meg opp ved hjelp av antityngdekraft-metoden."
I bunnen av romskipet var det en rund åpning som Meier forserte ved hjelp av "anti-tyngdekraft-metoden". Ifølge Meiers beskrivelse var Pleiade-boernes romskip innredet som en "overvåkingssentral" eller et kontrollrom om man vil, med flere små TV-skjermer langs veggene. Vinduene så ut som de var laget av et slags metallglass. Når UFO'en beveget seg inn i forskjellige atmosfærer, skiftet den farge; i metangass-atmosfære fremsto den som gul, i andre atmosfæriske omgivelser var den grønn, blå eller rød. På interstellare reiser navigerte mannskapet ved hjelp av et scanning-instrument. Når de befant seg langt ute i rommet, var det ikke lenger mulig å se ut gjennom vinduene.
Ved siden av kontrollpanelet var det tre stoler, "ganske vanlige, behagelige stoler. Når de ble satt sammen, to og to, kunne de brukes som senger". Meier la til at Pleiade-boernes vanlige senger ikke hadde mye til felles med senger på Jorden. Romskipsengene lukket seg omkring den som lå i dem.
Det velutstyrte kontrollpanelet var dominert av en rekke metalliske punkter tilpasset fingrene på begge hender. Punktene var plassert i rekker og hadde forskjellige farger - sølv, gull, rød, blå, gul - og de ble ikke berørt direkte; hånden eller fingeren beveget seg bare lett over dem. "Disse farkostene er enkle å manøvrere," fortalte Meier. "Ved hjelp av et rødt håndtak plassert på en kort stang styrer du romskipet dit du vil."
Hver nærkontakt ga Meier muligheten til å lære mer om Pleiadeboerne. De forklarte ham hvordan de så på seg selv og på menneskeheten, om hensikten med den lange reisen til Jorden og hvorfor de hadde kontaktet ham. Under et av møtene spurte Meier hvorfor de ikke viste seg for flere mennesker og hvorfor de ikke kontaktet regjeringer og statssjefer.
"De fleste mennesker ville sannsynligvis tro at vi var guder, slik tilfellet var da vesener fra andre planeter gjestet Jorden i oldtiden," sa Semjase. "Eller så ville de kanskje bli livredde. Det er grunnen til at vi foretrekker å ta individuell kontakt med utvalgte personer på dette tidspunkt, og la disse spre informasjon om vår eksistens og hvorfor vi har kommet til Jorden.
De fleste regjeringer på deres planet er sammensatt av individer som blir drevet av herskertrang og profittbegjær. De later som de ønsker fred og vennskap med andre nasjoner, men det eneste de er ute etter, er makt. Og de har ikke til hensikt å stoppe selv om de klarer å underlegge seg alle Jordens folkeslag, de vil prøve å skaffe seg kontroll over kosmos. Disse menneskene kjenner ingen grenser. Dette er personer som ikke engang er istand til å skape fred og vennskap i sitt eget land, langt mindre på Jorden. Hva ville skje om de kom i besittelse av slik makt som den vi besitter?
Vi er ikke tjent med å avsløre oss for store grupper mennesker. For øyeblikket er det tilrådelig å opprettholde kontakt med enkeltindivider, og så etterhvert spre kunnskap om vår eksistens og oppgave på Jorden gjennom disse få utvalgte," sa Semjase.
"Lytt til en advarsel: For at livet på Jorden skal ha en fremtid, er det nødvendig at menneskene utvikler seg på det åndelige plan. Bare da vil de bli istand til å løse de enorme vitenskapelige utfordringer de står overfor. Det er idag overhengende fare for at Jordens barbariske menn vil benytte seg av nyvunne teknikker for å tilfredsstille sitt onde og maktsyke begjær. Disse menneskene må forstå at de ikke kan reise i verdensrommet og tro at de automatisk kan underlegge seg andre planeter. Beboerne på andre planeter er ikke hjelpeløst utlevert til angrep fra en annen art. Følgene kan bli katastrofale for menneskeheten. Før Jordens befolkning skjønner hva som er skjedd, blir de kanskje tvunget inn i et slaveri som bare har sin like i en barbarisk fortid. Hvis menneskeheten har til hensikt å leve ut sitt maktbegjær i kosmos, må de også ta sin egen fullstendige tilintetgjørelse som art med i betraktning," sa Semjase strengt.
"Alt dette er det livsnødvendig at menneskeheten får vite - deres åndelige logikk er fremdeles dårlig utviklet. Dere er forøvrig den andre menneskearten som har eksistert i dette solsystemet. Den første - og den planeten denne menneskearten bebodde - ble utslettet i en katastrofal eksplosjon. Det er intet annet igjen av denne sivilisasjonen og planeten som en gang huset den, enn enslige asteroider som sirkler i bane omkring solen."
****
Bystyret i Hinwil hadde lenge tumlet med planer om å rive Wihaldenstrasse 10 for å bygge flere boligblokker. Den offisielle begrunnelsen for å rive huset var ikke den voldsomme tilstrømningen til Meiers hus eller den underlige livsførselen hans. Allikevel pustet naboer og myndigheter lettet ut ved tanken på at den merkelige mannen som påsto han hadde kontakt med vesener fra det ytre rom, snart kom til å flytte fra det falleferdige huset. Selv ønsket Meier seg et mer avsidesliggende hus. Ved juletider 1976 hadde han funnet en 200 mål stor gårdseiendom, kjent som Herzog-gården. Eiendommen lå på grensen mellom kantonen Zürich og kantonen Thurgau, nær landsbyen Schmidruti, 30 minutters kjøretur fra Hinwil.
Schmidruti besto av barneskole, hagebutikk, skytebane (de sveitsiske militærmyndighetene krever at selv den minste lille landsby har skytebane), gjestgiveri, postkontor, vedhandler og en Subaru-forhandler og -verksted, og lå adskillig høyere enn Hinwil. Bak gården, på en bakketopp på andre siden av veien, lå en diger militærbrakke, og en underjordisk rakettsilo. Med smått og stort bodde det tilsammen 75 mennesker i og omkring Schmidruti, hovedsakelig bønder.
A få kjøpt fast eiendom i Sveits kan være vanskelig. Det er ikke alltid nok å ha mye penger. Dyrkbar mark er enda verre å få tak i. Prisen for Herzog-gården var 360 000 sveitsiske franc, (ca. 1,4 millioner norske kroner). Meier hadde ingen kontanter, men venner og andre som hadde oppsøkt ham opp gjennom årene for å høre om nærkontaktene hans, samlet sammen en del av beløpet. En kvinne som nettopp hadde arvet en større sum, garanterte for banklånet som utgjorde resten av kjøpesummen.
Meier og familien hans fikk hjelp med flyttingen av Herbert Runkel og flere andre. Møblene ble lastet over i privatbiler, lastebiler samt en lånt campingvogn. Herbert som var en mistenksom person av natur, benyttet anledningen til enda grundigere undersøkelser av hva Meiers hus egentlig skjulte.
"Vi hadde lånt en diger campingvogn," fortalte han. "Gud vet hvor mange ganger vi kjørte opp og ned til Herzog-gården. Jeg overdriver ikke om jeg sier at vi tok turen ti ganger. Vi holdt på i flere dager med å flytte møbler, klær og alle slags småsaker. Jeg undersøkte hver eneste gjenstand vi bar ut av huset. Det fantes en masse mennesker som lurte på om Meier i virkeligheten hadde fotografert modeller. Jeg var også på utkikk etter mistenkelig utstyr, spesialpapir, kraftig aluminiumsfolie eller andre ting som kunne brukes til å konstruere romskip-modeller. Men jeg fant ingenting. Det fantes ikke annet i huset enn slike ting som trengtes for å bo og arbeide der."
I et brev til Timothy Good beskrev Lou Zinsstag Meiers nye hjem som en "stor eiendom". Beskrivelsen var ikke særlig dekkende. Gården besto av 200 vanskjøttede mål med ugress, gjørmete jorder og falleferdige hus.
"Det så ut som en slagmark," fortalte Jakobus.
Hovedhuset hadde hverken elektrisk strøm eller innlagt vann. I hagen sto råtne, gamle frukttrær som ikke lenger bar frukt, og kratt og buskas vokste tett i skogen omkring gården.
Med god hjelp fra venner begynte Meier straks et omfattende opprydningsarbeide på eiendommen. Å få innlagt elektrisk strøm og ordnet med sanitæranlegget sto først på programmet. Gjørmen i kjelleren ble spadd ut og erstattet med et gruslag. Oppå grusen ble det støpt et sementgulv. Det ble anlagt en kjøkkenhage og det ble bygget et vanningssystem med dammer og kanaler. Falleferdige vegger ble støttet opp med pilarer inntil Meier og hjelperne hans fikk tid til å bygge nye, og det ble lagt nytt tak. Råtne trær ble hugget ned, og nye ble plantet, det ble ryddet beitemark til kyrne og nye jordlapper ble sådd med vekster som egnet seg til dyrefor. Meier og vennene hans arbeidet ofte til langt på natt i tillegg til at de sto på i helgene. Den enarmede mannen var i aktivitet sent og tidlig - alltid kledd i det samme arbeidstøyet; beige overall og stor, sort cowboyhatt. I de stille timene fra midnatt til tre eller fire om morgenen var han å finne på arbeidsværelset sitt. Midt på dagen skjedde det at han brått ble blek, og kaldsvetten piplet frem på pannen. Deretter ble han borte. Ingen visste hvor han ble av.
En ettermiddag fant Engelbert Wachter og to andre menn frem en stige og klatret opp på taket av det gamle vognskjulet som hadde fått nye vegger. Det var på tide å legge nytt tak på skjulet. Taket som lå ca. fire meter over bakken, var omlag ti meter langt og seks meter bredt, og hadde en helning på 45 grader. Skjulet sto for seg selv på gården. Før de begynte å legge taksten, nedenfra og oppover, hadde Engelbert og de to andre snekret en enkel plattform de kunne stå på mens de jobbet på taket.
Engelbert sto like ved stigen med en stabel taksten i hendene, de to andre som jobbet med selve taktekkningen, hadde krøpet lenger ut på taket.
De hadde ikke vært der oppe så lenge da Engelbert fikk øye på Meier som kom klatrende opp stigen til venstre for seg. I neste øyeblikk krøp Meier bak ham.
"Jeg skulle akkurat til å kikke bakover for å forsikre meg om at det var tilstrekkelig med plass, men da jeg snudde meg, var Billy forsvunnet," fortalte Engelbert. "Jeg var overbevist om at han hadde falt ned, så jeg ropte på de andre. Men Eduard lå ikke og kavet på bakken, og jeg hadde garantert hørt det dersom han hadde hoppet ned fra taket. Han var rett og slett forsvunnet.
Jeg er sikker i min sak, i samme øyeblikk som han passerte bak meg, kjente jeg at han tok meg på skulderen," sa Engelbert senere til Herbert. "Men da jeg snudde meg, var han sporløst forsvunnet."
Herbert hadde holdt på nede på bakken og hadde med sine egne øyne sett at Meier klatret opp stigen og krabbet opp på taket. I neste øyeblikk hørte han at Engelbert engstelig ropte på Billy. "Ta det med ro! Han er på taket!" ropte Herbert tilbake.
"Ingen så ham gå, og ingen så ham komme. Det var fem eller seks mann som jobbet i nærheten av vognskjulet. Jeg så Billy gå bort til skjulet og klatre opp stigen. Men han kom ikke ned igjen. Ingen så ham komme ned! Ingen så faktisk noe til mannen på fire timer!" fortalte Herbert. Plutselig var Meier tilbake. Han satt på en betongblokk ved låven og røkte en sigarett, med det samme fredfylte uttrykket han alltid hadde i ansiktet når han kom tilbake fra en nærkontakt...
Ved en annen anledning hadde Meier begitt seg ivei til en kontakt tidligere på ettermiddagen. Han hadde gått ned den lille grusveien som går gjennom gården, og fortsatt innover i den tette skogen. Denne gangen var det mange som hadde hørt den karakteristiske susende lyden som Meier hadde fortalt dem stammet fra romskipet. Etter flere timer var det fremdeles ingen som hadde sett noe til Eduard. Solen var på vei ned, men det kom fremdeles til å være lyst i et par timer til. Engelbert som fortsatt holdt på med takarbeidet, satt på toppen av hønsehuset på den andre siden av gården med utsikt østover, mot en dyp og delvis skogkledd dal. Han hadde tatt en liten pause i arbeidet, og kastet i samme øyeblikk et blikk nedover ha mot en slette lenger nede.
"Jeg kikket formålsløst ut i luften, men på en merkelig måte var det som blikket mitt ble dratt mot sletten," fortalte han senere. "Og plutselig sto Billy der, midt på sletten hvor det hverken vokste trær eller busker som han kunne ha dukket frem fra. Det var nesten som han kom ingensteds fra."
Herbert bodde hos familien Meier i seks måneder i 1977. Han var den eneste bortsett fra familien som holdt til inne i huset, de andre som hjelp til med å sette eiendommen istand, hadde med seg husvogner og campingvogner når de kom for å arbeide på gården. Jakobus bodde i foreldrenes hus 40 minutter unna.
I løpet av dette halve året hadde Herbert satt seg fore at han skulle finne ut om Eduard Meier var en skrønemaker, en som holdt en masse mennesker for narr med UFO-historiene sine. Han var konstant på utkikk etter noe mistenkelig, men han hverken så eller fant noe som kunne tyde på at Eduard var en svindler - hverken bilder, modeller eller utstyr av noe slag. Og Meier forlot aldri gården bortsatt fra når han bega seg til en nærkontakt. Hele dagen, dag etter dag, kunne Herbert se ham enten lede arbeidet på hovedhuset, låven eller uthusene, eller også satt han på den gamle, grønne traktoren ute på jordet.
***
Høsten 1977 skrev Lou Zinsstag sitt siste brev om Meier til Timothy Good og noen få andre venner. Det omfangsrike brevet hadde tittelen "Mitt personlige syn på Eduard Meier".
"Jeg hadde hørt om denne usedvanlige mannen lenge før jeg traff ham," begynte brevet. "På seksitallet, da jeg hørte om ham for første gang, stilte jeg meg helt avvisende til tanken om at Eduard Meier var en ekte kontakt. Jeg var overbevist om at han var en av disse uttallige 'psykiske begavelsene' som prøver å innbille folk at de har kontakt med romvesener og romskip og som mottar 'budskap' i trancetilstand. Men omsider, i 1976, møtte jeg Meier i Hinwil i kantonen Zürich. Jeg tok kontakt med ham fordi han hadde sendt meg noen usedvanlig detaljerte UFO-fotografier. Etter å ha møtt ham satt jeg igjen med en sterk følelse av at jeg hadde feilvurdert mannen.
Istedenfor å treffe en sykelig, halvtomsete mann, traff jeg en mann som sydet av vitalitet og styrke. Han var svært selvsikker og kunne fortelle de utroligste historier. Selv om jeg hadde hørt og lest mange spennende UFO-historier og er klar over at sannheten ofte er langt mer fantastisk enn fantasien, opplevde jeg det som litt av et sjokk åhøre Meiers historie fra hans egen munn. En av vennene hans som hadde bil, tok oss med ut i skogen hvor Meier viste oss avtrykk i bakken etter romskip som hadde landet; tre identiske sirkler i det høye, våte gresset. Senere fortalte Meier i over en time om de over 300 bildene sine; inkludert bilder han påsto han hadde tatt ute i verdensrommet! Historien ble i sannhet mer og mer utrolig.
****
Så litt fra side 75 om hans tidligste kontakter:
(mer detaljert i linken her)….etter fire timer satte den eldgamle mannen - Sfath - Meier av på det samme stedet i skogen. Rom-skipet forsvant, for aldri mer å vise seg for gutten. I mange år fremover sto Sfath imidlertid i telepatisk kontakt med Meier. Gutten var overbevist om at den gamle mannen forberedte ham på neste trinn i den åndelige opplæringen. På 16-årsdagen hans, den 3. februar 1953, ble Sfaths røst borte for godt.
Flere måneder gikk før tausheten ble brutt av en ny stemme. Sfaths rolige, myke stemme hadde måttet vike plassen for en ung, frisk og kraftfull stemme. Stemmen tilhørte en kvinne som kalte seg Asket.
Asket kom fra DAL universet. "Det er et univers som er ukjent for
deg," forklarte hun gutten, "men som er en parallell til ditt univers. Det finnes mange andre universer i tid og rom som er ukjent for dere.Den tekniske utviklingen har åpnet dørene mellom våre to univers."Da han var 12 år gammel, fikk Eduard tuberkulose, og tilbragte i alt åtte måneder på et sanatorium. To år senere sendte den lokale barnevernsnemda ham til et guttehjem i Albisbrunn fordi han stadig skulket skolen. Eduard rømte fra guttehjemmet tre ganger før myndighetene sendte ham hjem til foreldrene. Den unge Billy sluttet skolen etter sjette klasse. I årene som fulgte prøvde han seg i mange forskjellige jobber, fra å legge kloakkrør til å melke kuer. Han fikk dårlige venner, og ble sammen med en gjeng fra et ungdomshjem arrestert for tyveri. Ungdommene ble sendt til en forbedringsanstalt i Aarburg. Eduard rømte fra forbedringsanstalten til Frankrike hvor han gikk inn i Fremmedlegionen, deserterte få måneder etter avsluttet trening og vendte tilbake til forbedringsanstalten. Han sto stadig i kontakt med Asket. Hun oppfordret ham til å reise og se verden, studere og lære. 11958 la han ut på sin første reise til Midt-østen.
"Jeg fikk beskjed av min overjordiske kontakt om å reise til Midt-Østen," fortalte han Wendelle Stevens. "Denne reisen skulle komme til å få betydning for utforskningen av mine tidligere liv. Jeg fikk beskjed om å reise til Jerusalem, Bethlehem og Jordan, foruten VestPakistan, foten av Himalaya-fjellene, India, først og fremst New Delhi og Mahrauli, samt Tyrkia. Det var meningen at jeg skulle sette meg i forbindelse med visse personer som ventet meg. Enkelte av disse menneskene var innforstått med at jeg hadde kontakt med Asket. I Mehrauli gjorde en buddhist-munk meg fortrolig med Buddhas lære."
Uker og måneder kunne gå uten at Meier hadde kontakt med Asket. Men plutselig kunne han høre stemmen hennes igjen. Hun pleide først å spørre om han hadde tid. Som regel svarte han ja, fordi lærdommen fra Asket var viktigere enn alt annet. Hvis han sa ja, ga hun ham beskjed om å reise til et bestemt sted dagen etter og oppsøke visse personer.
"Etter en stund synes jeg ikke det var noe unormalt med denne kontakten," fortalte Meier. "Det var omtrent som hvis du ropte på meg og sa: 'Billy, har du tid til å gjøre meg en tjeneste?'"
Asket ga Eduard beskjed om å lære menneskene å kjenne; menneskesjelen, menneskelivet, bakgrunnen for lærdommen... Han skulle også lære naturen å kjenne.
"Man lærer mye av naturen," sa Meier henvendt til Stevens. "Det er viktig å studere planter og dyr, oppleve hvordan alt levende fødes og dør og hvordan alt som lever henger sammen. Det var på den måten jeg avdekket naturlovene. Naturlovene er det samme som Skapelsen. Skapelsen er ikke et adskilt fenomen, Skapelsen er alt."
Meier reiste til Hellas og videre til Tyrkia. Deretter la han ivei gjennom Syna, Jordan og Irak og endte opp i Saudi-Arabia. Ferden gikk videre til Kuwait og Iran. Derfra reiste han østover - til Pakistan og endte til slutt opp i India. Han gikk til fots, haiket og kjørte buss, tog og båt. Han jobbet som slangetemmer og gartner, kjørte lastebil lastet med nitroglyserin, han livnærte seg som gatesanger, kelner, grisepasser, jobbet på slepebåt, solgte leirkrukker, ledet et ungdomsherberge, jobbet som veterinærassistent, hjelpepleier, drueplukker, han spilte dukketeater, drev hønseri og underviste i tysk - alt sammen under Askets usynlige ledelse. Han fikk tilnavnet "Billy", oppkalt etter amerikanske folkehelter som Billy the Kid, Buffalo Bill og Wild Bill Hickock.
Mens Meier dro fra land til land og fra jobb til jobb, fortsatte Asket den telepatiske undervisningen som Sfath hadde begynt og ansporet Eduard til ytterligere åndelig bevisstgjøring.
"Du er utvalgt - i likhet med andre mennesker i andre tidsaldre - til å fortelle sannheten. Du vil oppnå større kunnskaper enn noe annet menneske i din samtid. Dette er grunnen til at du står under ledelse av en høyere livsform som beskytter, rettleder og lærer deg. Dette skjer ifølge en skapelseslov som ikke kan motarbeides, ikke engang viljemessig, fordi sannhetsbærere ikke blir kalt til sin oppgave i en spesiell alder; de er skjebnebestemt for oppgaven fra tidenes morgen. Et slikt liv vil kan hende bli vanskelig - det utvalgte individet vil nemlig lære helt usedvanlige ting."
Den 3. august 1965 gikk Meier ombord i en gammel buss i Tyrkia, på vei til Midt-Østen. Underveis kolliderte bussen med en annen buss, og Meier ble stygt skadet i ulykken. Han ble liggende i veikanten i flere timer uten å få hjelp. Folk var overbevist om at han var død, inntil en lege kom til ulykkesstedet. I huj og hast ble Meier kjørt til sykehuset, der den venstre underarmen hans måtte amputeres. Da Meier følte seg frisk nok, fortsatte han reisen, til Thessaloniki i Hellas denne gangen. Her slo han seg ned på et lite hotell og livnærte seg som skjorteselger. I et juleselskap samme år traff han den 17 år gamle greske Kaliope Zafireou.
Under oppholdet i India i 1964 hadde Asket latt Meier fotografere romskipet som svevet høyt over Ashoka-ashramen i utkanten av Mehrauli. På bildet sees tydelig det skiveformede objektet. Det har en lav, halvkuleformet konstruksjon på toppen. Meier hadde tatt vare på bildet og viste det til Stevens.
Samme år som bildet ble tatt, avsluttet Asket kontakten med Meier - akkurat som Sfath hadde gjort tidligere. (Det er altså meget troverdige vitner til hans kontakter med Asket fra denne tiden som nå har kontaktet den kjente tyske ufo-etterforskeren Heseman ) I den siste kontakten fortalte hun ham at overjordiske vesener ville holde ham under oppsikt de neste 11 årene - til gagn for både ham selv og de nye kontaktene. Under forutsetning av at han hadde nådd det nødvendige åndelige bevissthetsnivået, ville han når tiden var moden møte sine nye lære-mestre ansikt til ansikt.
"Dine forfedre kom fra stjernekonstellasjonen Lyren," hadde Asket fortalt ham. "Når du er tilstrekkelig moden, vil dine forfedre ta kontakt med deg. Den evige sannhet vil til all tid forbli den samme."
Slik avsluttet Meier beretningen om sine ungdomsopplevelser.
Tidlig neste morgen vendte Stevens tilbake til den lune peisestuen i gjestgiveriet. Mens han tyllet i seg store mengder sterk te, jobbet han seg gjennom den heller dårlige engelske oversettelsen av Meiers notaer….
Noen sider frem:
Om en av flere såkalte teleportasjoner av Meier - her fortalt av vitner:
En av de mest bemerkelsesverdige historiene handlet om den gangen mannskapet ombord på et romskip hadde teletransportert Meier ut av arbeidsværelset hans. Rommet hadde ett vindu og én dør, og både døren og vinduet var stengt fra innsiden. Det var minst to personer som var villige til å avlegge ed på at de akkurat denne ettermiddagen hadde sett Meier gå inn på arbeidsværelset, og ikke hadde sett ham komme ut igjen. Mens alle trodde at han satt inne på rommet sitt og arbeidet, dukket Meier plutselig opp på veien foran gården. Tre mann måtte bryte opp døren inn til arbeidsværelset senere på kvelden for å komme inn.
bildet
viser Stevens (t.h) sammen med en annen kontaktperson
fra nederland
Da Stevens hørte denne historien, ba han Meier om å prøve å beskrive hva som skjedde i det øyeblikk han ble teletransportert. Meier forsøkte å beskrive hendelsesforløpet ved hjelp av eksemplet fra arbeidsværelset.
"Tenk deg at jeg sitter ved skrivemaskinen ved vinduet. Plutselig føler jeg en kraft som gjør meg helt klar i hjernen. Jeg befinner meg fortsatt i min fysiske kropp der jeg sitter ved skrivebordet... men samtidig entrer jeg romskipet sammen med Semjase. Bevisstheten min er på forunderlig vis på to steder på samme tid. Så et ganske kort øyeblikk 'glemmer' jeg at jeg befinner meg på arbeidsværelset, og i neste sekund befinner jeg meg i romskipet, og er ikke lenger her."
Stevens ville nå vite hvor "hvor" Meier egentlig befant seg når han var sammen med Semjase.
"Det er ingen forskjell om jeg befinner meg i romskipet etter at det har landet eller kanskje fortsatt svever rett over bakken, eller om vi flyr avsted i kosmos, langt fra Jorden. I denne tilstanden er vi hele tiden omgitt av et slags kraftfelt."
Det Stevens ønsket å klarlegge med spørsmålet sitt, var om Meiers kontakter fant sted i en annen dimensjon, eller om hans opplevelser hadde likhetstrekk med astralreiser, som ofte beskrives som en tilstand av ekstase og lykke
(se egen link om det). Med andre ord: Foregikk Meiers opplevelser på et mentalt og ikke på et fysisk plan?"Mine opplevelser har ikke noe med astralreiser å gjøre," forsikret Meier amerikaneren. "Mine opplevelser er faktiske realiteter. De er virkelige. Pleiade-boerne er akkurat like virkelige - like stofflige - som du og jeg," tilføyde han.
****
Stevens skjønte etterhvert hvorfor Lou Zinsstag hadde nølt med å fortelle ham alt hun visste om den gåtefulle Meier-saken. De fire dagene han hadde vært i Schmidruti, hadde han tilbragt med lesing og grubling. For første gang i sin 30-årige UFO-forsker-karriere følte han seg fullstendig overveldet. Han vendte tilbake til Tucson med 130 sensasjonelle farvefotografier i bagasjen. Mange av bildene var skarpere og mer detaljert enn de 12 bildene Lou hadde vist ham. Med seg i bagasjen hadde han også 700 sider kontaktnotater oversatt til engelsk, samt edsvorne erklæringer fra vitner som hadde opplevd uforklarlige ting i den sveitsiske landsbyen.
"Flere vitner fortalte at de hadde vært tilstede da Meier kom tilbake fra en kontakt. Helt plutselig - uten forvarsel - hadde den enarmede mannen stått midt blant dem i regnværet. Det hadde virket som han materialiserte seg rett ut av luften, og like merkelig; han hadde ikke hatt en eneste regndråpe på klærne. Jeg har aldri opplevd å snakke med mennesker som påstår de har vært vitne til teletransportering," sa Stevens og ristet vantro på hodet.
"Meier er en smart fyr med en skarp hjerne, men han har bare én arm og råder over høyst begrensete materielle ressurser. I tillegg blir han kontinuerlig 'overvåket' av mange andre mennesker. Jeg kan ikke skjønne hvordan han på noe tidspunkt eller på noen måte skulle være istand til selv å arrangere 'UFO-tilsynekomster'."
Vel hjemme i Tucson fortalte Stevens ekteparet Lee og Brit Elder hva han hadde opplevd. "Hvis denne mannen bløffer hele verden, har han også klart å bløffe sin kone og sine nærmeste venner i nesten to og et halvt år," sa han.
Så et utdrag fra side 160 - Welch og Stevens forteller:
(Welch var en av etterforskerne som senere kom med i Stevens forskningsteam rundt Meier)
…..Meier fortalte oss om fortiden, helt tilbake til tiden på Lyra og om hvordan Pleiade-vesnene første gang hadde kontaktet Jorden. Vi satt som forhekset i over to timer. Måten Meier fortalte om dette var ikke minst interessant. Han la spesielt vekt på poeng som interesserte ham eller som på en eller annen måte overrasket ham.
Jeg vurderte alt fra to vinkler; spørsmålet om hvorvidt historiene var sanne eller ikke, følte jeg at vi ville få svar på senere. Jeg la merke til at mens han fortalte, uttrykte Meier seg med ord og vendinger som jeg hadde på følelsen ikke var hans egne. Jeg fikk inntrykk av at han forklarte noe han hadde hørt av andre. Uansett hvem som var kilden til all denne kunnskapen, så var det tydelig at vedkommende var svært intelligent og meget god til å formidle teoretisk stoff. I tillegg var vedkommende svært filosofisk anlagt, om enn på en fremmedartet måte. Denne personen virket også utpreget teknologisk orientert, selv om Meier ikke viste tegn til å være klar over det."
"Vi er Pleiade-boere," sa Meier til de som satt rundt bordet. "Vi er en krysning av Pleiade-boere og mennesker som levde på Jorden for lenge siden."
"Hvorfor lever vi ikke like lenge som Pleiade-boerne?" ville Welch vite.
(Welch - en av etterforskerne som senere kom med i Stevens forskningsteam rundt Meier. R.Ø.anm.) "Vår levetid blir gradvis lengre. Slik var det også for Pleiade-boerne for millioner eller milliarder av år siden. En bestemt livsforms alder, særlig menneskenes, utvikler seg sakte, på samme måte som vår kunnskap og teknologi gjør det. For 25 år siden var gjennomsnitts-alderen i Europa 72 år. Idag er den steget til 75."
"Hvordan ser det ut på Erra?" var det en som ville vite.
Meier svarte at han ikke hadde hatt anledning til å reise omkring på planeten. "Erra er litt mindre enn Jorden, og husene deres er runde. Kjøretøyene har ikke hjul, de svever liksom over bakken. Tung-arbeidet blir utført av roboter og androider. Androidene er halvt organiske og halvt mekaniske og kan tenke, men menneskene holder allikevel et øye med alt som foregår. En familie består aldri av mer enn fem personer, foreldre og maksimum tre barn."
Meier fortalte de som satt rundt bordet at nesten 3000 romskip fra andre stjernesystemer i galaksen besøker vår planet hvert år.
"Åtte forskjellige menneskeraser er stasjonert på Jorden," hevdet han. "De er kommet hit for å forske, studere og overvåke hva som skjer på vår planet."
"Har noen av disse fremmede fiendtlige hensikter?" spurte Lee Elders.
bildet - kona til Lee Elders - i samtale med lærerinnen Eli Moser om hennes bevitnelser rundet Meier-saken
Meier ristet på hodet. "Når en menneskerase har nådd et intelligensnivå som gjør den istand til å tilbakelegge enorme avstander i verdensrommet - på vei til vår planet - vil den ikke lenger interessere seg for å kaste bort energi på erobringsforsøk og kriger. Jordmenneskene er krigerske vesener - og kampen for tilværelen preger store deler av livet deres. Dersom vi antar at det finnes menneskeraser på andre planeter, er det kanskje ikke så rart at vi tror disse skapningene er akkurat som oss. Men slik er det altså ikke."
"Hvis de hadde ønsket det, kunne Pleiade-boerne ha ødelagt Jorden på få minutter," fortsatte Meier. "De kunne ha gjort menneskene til sine slaver for flere tusen år siden."
Meier innrømmet at enkelte romskip kanskje hadde tatt med seg mennesker ombord mot deres vilje, men dette sammenlignet han med forskere og antropologer på vår egen planet som oppdager primitive stammer og sender ut grupper av vitenskapsmenn for å studere dem.
"Hvis Pleiade-boerne eller andre ekstraterrestrielle vesener har bortført mennesker, er det gjort utelukkende for å tilfredsstille en vitenskapelig nysgjerrighet. Uheldigvis kan det ha skjedd at en bort-ført har mistet livet, akkurat som det kan skje at en pasient mister livet i hendene på en lege på Jorden. Men ekstraterrestrielle vesener tar aldri liv med vilje."
Meier var overbevist om at tredje verdenskrig ville komme.
"Det føler jeg meg sikker på," sa han.
"Når vil det skje?" spurte Welch bekymret.
"Om ikke altfor lenge," svarte Meier. "Pleiade-boerne kjenner den nøyaktige datoen, men synes ikke at vi bør vite det."
(mange andre visjonære har forutsagt denne krig - bl.a. Martinus sine gjentagne uttalelser om dette - senest i 1980. Men de har ikke sagt eksakt NÅR. I andre sammenhenger har Meier/Erra-folket innrømmet at de IKKE VET NÅR - i motsetning til det som sto i kinderboka her - R.Ø.anm.)"Vil ikke Pleiade-boerne prøve å forhindre krigen?" ville Welch vite.
"Det lar seg ikke gjøre," svarte Meier. Han fortalte dem som satt rundt bordet at Pleiade-boerne ikke har lov til å blande seg inn i Jordens styre og stell. "For mange tusen år siden ble Den tredje verdenskrig forutsagt av en rekke profeter. Menneskene på Jorden har valgt ikke å lytte til profetene i over 2000 år. Og nå er det for sent."
Sammenbruddet kan bare unngås ved forandring, og slik forandring kan bare skje på to måter: Den ene er ved å lære, og ved å annamme nye kunnskaper. Å hjelpe menneskene å utvikle seg åndelig, er en av grunnene til at Pleiade-boerne besøker Jorden. Teoretisk kan katastrofen unngås ved at Pleiade-boerne bruker makt, men bare teoretisk. Pleiade-boerne har lagt bånd på seg og ønsker ikke å blande seg inn for å forhindre en krig dersom ikke menneskene på Jorden truer livet på andre planeter. Selv om Pleiade-boerne kan forhindre dommedag, vil de forholde seg passive og se på at vi ødelegger oss selv hvis vi velger å gjøre det. Pleiade-boerne søker å skape små forandringer i menneskehjertet og menneskehjernen, ved å lære menneskene hvordan de skal utvikle seg - innenfra.
"Hvis du reiser i verdensrommet, vil du møte mennesker overalt. Og når menneskene begynner å tenke, vil de trenge åndelige lærere. Pleiade-boerne ønsker at mine fotografier skal bli kjent slik at mennesker skal begynne å tenke. Folk kommer for å se disse bildene, men det viktigste er at de studerer budskapet fotografiene formidler."
Meier fortalte Tom Welch hva han hadde lært av Pleiade-boerne. Den mest kontroversielle og interessante opplysningen var muligens denne:
Pleiadene befinner seg nesten 500 lysår fra Jorden, og ifølge konvensjonell jordisk fysikk vil en reise med lysets hastighet tur-retur Pleiadene ta omkring ett tusen år. Men Meier hevdet at romskipene fra Pleiadene var utstyrt med et fremdriftssystem som muliggjorde å reise med mange millioner ganger lysets hastighet, og at Semjase ofte reiste frem og tilbake mellom sin hjemplanet Erra og Jorden. Pleiaderomskipene brukte syv timer på reisen, fremholdt Meier.
Under den fjerde kontakten og igjen under den åttende hadde Semjase forklart Meier mer om romskipets fremdriftssystem, et system som gjorde Pleiade-farkostene istand til å transcendere tid og rom.
"For å reise gjennom verdensrommet trenger man et fremdriftssystem som gjør en istand til å forflytte seg med mange, mange ganger lysets hastighet. En slik fremdriftssystem kan bare aktiviseres etter at lysets hastighet er nådd. Det betyr at et romskip trenger minst to fremdriftssystemer - et 'normalsystem' som besørger akselerasjon opp til lysets hastighet, og et 'hypersystem' som kan overta når denne hastigheten er nådd. Ved hjelp av disse to fremdriftssystemene er vi istand til å 'fryse' tid og rom-dimensjonene samtidig," hadde Semjase forklart Eduard Meier. "Tid og rom kollapser på denne måten til nulltid og nullrom. Ikke før tid og rom har opphørt å eksistere, kan vi tilbake-legge distanser på mange lysår i løpet av brøkdelen av et sekund. Det skjer så lynraskt at levende skapninger ikke er istand til å registrere det.
Grunnen til at vi trenger syv timer på reisen til Jorden er at vi først må bevege oss langt ut i verdensrommet før vi kan aktivisere hyperhastighets-systemet. Vi går ut av hyperhastighets-tilstanden et stykke utenfor deres solsystem, kobler inn normalsystemet og bruker resten av distansen, på vår vei mot Jorden, til å bremse ned.
Jeg har ikke tillatelse til å gi ytterligere opplysninger," sa Semjase. "Jeg kan imidlertid røpe at avanserte vitenskapelige forskningsmiljøer på Jorden arbeider med fremdriftssystemer basert på lysdrift eller tachyondrift. Forskere på deres planet er fortrolige med denne energiformens grunnleggende prinsipper. Ved hjelp av det lysbaserte fremdriftssystemet akselererer vi våre romskip opp til grensene for tid- og rombarrieren. Når denne grensen er nådd, aktiviserer vi tachyonsystemet. Dermed starter en reise i hyperrommet - en reise på tvers av tid og rom. Vi bruker andre betegnelser enn dere på å beskrive det som skjer, men prinsippene er nøyaktig de samme."
Før Stevens reiste til Sveits første gang i 1977, hadde Lou Zinsstag sendt ham Meiers notater om Pleiade-romskipenes fremdriftssystem. Begrepet tachyon var på dette tidspunktet nytt for ham. Heller ikke Elders og Welch hadde hørt om det før.
Etter at Welch hadde lest Semjases utredning om Pleiaderomskipenes fremdriftssystemer, snakket han og Meier stadig om den gåtefulle tachyon-energien. Welch var svært overrasket over hvor mye den enarmede mannen med den svært mangelfulle utdannelsen visste om dette kompliserte emnet. Den type informasjon han satt inne med, var vanligvis forbeholdt lukkede vitenskapelige miljøer.
"Meier hadde for vane å gjøre notater etter å ha snakket med rom-kvinnen," fortalte Welch. "Jeg så Meiers notater i 1978. Først flere år senere kom vi under vær med at vitenskapsmenn innenfor NASA og General Dynamics var involvert i nullpunktenergi- forskning, med tanke på et fremdriftssystem som hadde likhetspunkter med Pleiadeboernes. Det bemerkelsesverdige med Meiers notater er at de er ført i pennen av en mann som avsluttet skolegangen på folkeskolenivå. Han bor langt fra akademiske miljøer og har heller ingen bekjentskaper innenfor den vitenskapelige verden….
slutt utdrag.(engelsk link)
****
NEW: audiobook on the case; Light Years: An Investigation into the Extraterrestrial Experiences of Meier + all the rest files of audiobook in mp3
(JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT + GUDENE KOMMER TILBAKE i pdf-format) kan sendes samlet for kr 298 inkl frakt- der giro vedlegges. Skiv klart i mailen hva du ønsker og husk adresse!
|
intervju med wendelle stevens og linker til flere lydfiler
mer om kontaktpersonen Billy Meier og her på engelsk
en del av budskapet utgitt på norsk i boken JORDENS FJERNHISTORIE I NYTT LYS
enda mer i boken UFOCONTACT FROM THE PLEIADES
MIN RAMPASIDE - TIDLØS VISDOM OG INNSIKT - Rampa kom med opplysninger om bl.a. jordens historie som sterkt sannsynliggjorde riktigheten i Semjases forklaringer på mange områder